Vi ble kjent med Maroon 5 for tolv år siden. Et lovende pop-rock band med mye energi. Nå har de gått fra røft til glattpolert og overkomprimert elektropop med tekster så klisjéfulle at det tidvis går over til å bli ekkelt.

Med Adam Levine i spissen, får du servert den ene kjærlighetserklæringen etter den andre. Albumet er spekket med tekster og melodier som kun er til for å blidgjøre en middelmådig lytter. En av de få oppturene på dette albumet er låten «It Was Always You» som minner svært om Seal sin «Crazy», og den eneste låten som får kroppen til å bevege seg litt er «Feelings». Ellers er alt av følelser dødt overfor plata med den standhaftige V-en.

Nå er det også på tide å ta opp Levine som vokalist. Det gikk greit da han kunne lene seg på et rockeband, men nå står han alene med all fokus på seg selv og sin nasale og slitsomme stemme. Det låter som en alt for dårlig versjon av Sting.

Kompet er ganske så begredelig. Kjedelig, intetsigende og forutsigbart. I et tiår hvor det finnes så mange gode elektropop-artister og sjangeren er i konstant bevegelse, blir V for tamt.

Dette albumet blir et eneste langt frieri. Elsk meg, kjøp meg, gjør meg enda rikere enn jeg allerede er.

V.jpg Foto: Eva Myklebust