"Detektiv Downs" er en film basert på en gimmick. Gimmicken er at Svein Andre Hofsø, som har Downs syndrom, spiller privatdetektiven Robert Bogerud, som også har Downs syndrom. Hele filmen er spunnet rundt Hofsø, og med sitt åpne, litt sørgmodige ansikt og en utstråling fullstendig blottet for kynisme, er han dens klart fremste fortrinn. Det er hans fortjeneste at "Detektiv Downs" – gimmick eller ei – oppleves så sjarmerende og snill.

Den kunne kanskje til og med gått for å være en barnefilm, hadde den bare ikke vært så opphengt i sex. Men vår helt får en heller pikant utpressingssak i fanget, og jakten på den fallerte skøytekongen Olav Stjernen (Sven Nordin) fører ham til både horestrøket, en transvestittklubb og et snuskete postordrefirma. Bogerud har til og med røde lyspærer på kontoret – bare sånn i tilfelle sjansen til elskov skulle by seg. Og det gjør den.

"Detektiv Downs" vingler en del rent stilmessig: fra film noir-pastisj til lett kriminalkomedie. Strammere linjer – og helst også litt høyere tempo – hadde gjort seg. Likevel kan ingen ta fra Hofsø og regissør Bård Breien ("Kunsten å tenke negativt") at de har laget en forfriskende og genuint annerledes film.