OSLO: «Lighthouse» heter Elvira Nikolaisens nye album, som kommer fredag og er hennes første på tre år – etter en oppfølgerplate som floppet. I alle fall om man sammenligner den med storsuksessen til gjennombruddsskiven fra 2006. – Jeg liker ordet. Og i hver eneste låt er jeg litt inne på dette å finne fyrtårn i livet, noe som lyser opp. Enten det er det trivielle i de små tingene, eller det større. Livet er satt sammen av mange slike lysglimt, sier Elvira.

Som tror vi må bli flinkere til å lete etter dem, til å tørre å si til oss selv «dette er bra»:

– Det er kanskje også litt av et statement å starte platen med låten «Changes»; jeg er jo litt redd for å komme med de store visdomsordene. Men når de er sanne, og livet har bekreftet det for deg og du endelig har skjønt det, så kan det godt sies litt stort, synes hun.

Stort lydbilde

Hele albumet er ganske så stort. I lydbilde – så vel som i antall involverte. Elvira Nikolaisen ville lage det hun kaller «svær» pop, med nesten litt musikalpreg og litt dramaturgi.

Til det fikk hun hjelp av broren Emil Nikolaisen. Støyrockeren har også en solid produsentkarriere, og lillesøsteren røper at de begge er fan av store popkomponister som Burt Bacharach.

– Før har jeg vært redd for å utsette vårt søskenforhold for det å jobbe sammen. Men den frykten er blitt mindre nå; jeg ser ham mer og mer som produsent og musiker. Og livet er for kort til ikke å tørre dette. Så jeg ga ham låtene mine, og turte å si til ham «her er de, si hva du vil». Uten å rødme av skam eller sinne, sier Elvira, som medgir lunt at hun nok ikke er den som først hører på andre.

– Jeg tror dette er første gang jeg har sagt til meg selv at jeg skal høre på andre, ler hun litt: – Dermed slapp jeg mer lys inn, mer påvirkning utenfra. Det å jobbe sammen med andre er verdt masse.

Energi og kjærlighet

Søskenparet leide en villa på landet ved Arvika i november i fjor for å komme vekk. Hele huset ble fylt med instrumenter, og så rauset det inn med musikere og det var musikk hele døgnet. En måned der, fulgt av to måneder i en mørk kjeller i Oslo, igjen med gjester som kom innom for å bidra med sitt.

– Alle kom de inn i studio med energi og kjærlighet – og et instrument, og gjorde lydbildet større. Jeg og Emil besøkte vår barndom litt igjen, vi brukte våre rockevenner inn i denne popverdenen jeg er i nå, forteller hun.

Nå er platen klar. Og i dag ser Elvira Nikolaisen hvor viktig prosessen med å lage den har vært.

– Denne platen har generert så mye positivitet for meg, sier hun.

For i de tre årene der hun har holdt seg under radaren, fikk hun ro til å føle seg kreativ. Elvira bodde i Moss, engasjerte seg på arrangørsiden i musikklivet, opptrådte iblant på eventjobber og følte seg litt arbeidsledig. Dermed kom sangene. Avbrekket gjorde at hun begynte å skrive sanger, så vel som å tegne og fotografere, bare for å gjøre det. Uten tanke på noe mer.

– Verdt alt

– Låtskriving er hardt arbeid – og skjønnheten i livet. Å skrive sanger er nok min drivkraft. Men det å opptre er også godt. Det er når vi spiller at vi føler at all dritten rundt likevel er verdt det. Jeg tror at man spille så mye som mulig – helst hver dag – for å huske på at hvorfor man begynte med det, sier hun:

– Kanskje må du ned i kjelleren for å huske på hva det er som gjør det verdt det. Gjenerobre følelsen av hvorfor du startet med musikk, og lysten til å lage mer.

Nikolaisen-familien befolker som kjent deler av Norges musikkmiljø, og det startet tidlig for dem alle. Men Elvira røper at de ikke minst hjemmefra lærer å holde seg på jorden også.

– Egentlig er hele miljøet bevisst på «Spinal Tap»-ironien i det vi driver med; at vi er nødt for å le litt av det også. Det gjelder å finne balansen mellom dette og troen på romantikken i musikk – at vi driver med noe viktig. For den troen må du også ha. Ellers forsvinner det progressive i musikken.