5. desember 2013 måtte Tønes gi opp. Det gikk bare ikke. Han så seg nødt til å logge seg på nettet og innse at slaget var tapt.

To Spellemann-priser

"Te dei så sko på min konsert på Horpestad Grendehus kan eg opplysa om at den e avlyst."

Det hjelper ikke med To Spellemann-priser når det er storm på Jæren. Ikke Prøysen-prisen heller. Eller dialektpriser eller andre priser han har fått i år. Når de måler orkan i kastene på Obrestad fyr, da må man avlyse på Horpestad Grendehus. Ingen liker avlysninger og motvind, men denne ene motvindsepisoden oppsto i et år med medvind. Ganske kraftig medvind.

— Du vil ha en oppsummering, siden det er sent på året? Ja, hvor skal jeg begynne?

I 2013 fikk Tønes to Spellemann-priser: Årets tekstforfatter og Årets vise. Foto: Fredrik Refvem

Oppsummeringer av gode år starter gjerne der. Å finne den sterkeste vindkula er vanskelig når medvinden har vært sterk.— Det er ikke lett.

— Hva har du satt mest pris på i 2013?

Tønes må tenke. Han gjør gjerne det før han svarer.

I år har han svart mye. Folk har spurt mye. Ikke bare de geografiforplikta og entusiastiske lokalavisene, men allslags folk fra allslags plasser. Han kjøper seg litt tid med å dra ut et "jaaaa". Høydepunktet i 2013 deles i to. Del én handler om en stor laks han og sønnen Mika halte opp av elva. Klar førsteplass. Han rangerer 5,2 kilo laks og kvalitetstid med sønnen høyest. Hakk i hel følger en litt mindre laks. Del to av svaret, den laksefrie delen, er yrkesrelatert.

— Utsolgt Rockefeller var stas. Og utsolgt konserthus i Stavanger. Det har vært så mye i år at det er vanskelig å velge.

Sagt mye fint

Tønes har egentlig vært berømt lenge. Det er bare ikke så mange som har fått det med seg. Rogalendinger har humret godt over at alskens riksmålsparenteser har eksplodert, for så å bråslukne, i de indre Ring 2-spaltene i hovedstaden, mens Rogaland hadde Tønes nesten helt for seg sjøl. Så bedehusbannet rogalendingen litt fordi de samme folkene ikke forsto bredden, høyden og maskevidden av denne mannens smått geniale sanger. Om onkel Kåre som kvitta seg med raben på St. Hans-bålet i 1987, om angsten for evalueringsskjema på seminar eller om det så e inni krabben. Men så skjedde det noe da Tønes slapp "Sån av Salve". Da gikk landets samla tastaturpark varm.

" Endelig løftes Tønes opp fra den smale kultstatusen ." (Dagbladet)

" Omsider ligger det an til et nasjonalt gjennombrudd for Tønes ." (VG)

" Den syvende plata til Tønes er så god at det er på tide med nasjonalt gjennombrudd ." (Adresseavisen)

" Alt er lagt til rette for et større gjennombrudd for Tønes ." (Dagsavisen)

" Det er hans tur nå ." (Dagens Næringsliv)

— Det ble sagt mye fint, sier Tønes.

— Jeg er veldig glad for det.

I 2013 er det blitt større saler og mye folk. Tønes er egentlig ikke så opptatt av om det er 40 eller 1700 i salen. Han liker begge deler. Hvis ikke stormen hadde herjet på Jæren ville han gitt jernet på Horpestad Grendehus, akkurat som han gjorde i konserthusene og på Rockefeller. Akkurat nå er det smått og nært som gjelder.

Sketsj ble hit

I hovedhuset på Sogndalstrand Kulturhotell spiller Tønes julerevy sammen med Ingvar Hovland. Vi er tre mil sør for Egersund, i det gamle ladestedet Sogndalstrand. Tønes har nissehue, nissedrakt og skjegg og spiller lo-fi-revy foran inngangsdøra. Tidligere var det samboeren og svigerinnen som var med, men etter ungene kom og logistikken ble mer komplisert var det Ingvar Hovland som overtok plassen. Hvis du vil se denne revyen, og innta husets velrenommerte juletallerken, burde du bestilt i fjor eller fjorden før.

Disse revyene har avla fram mange Tønes-sanger. "Eg går og legge meg" var en sketsj første året, en revysang andre året og havnet på plate det tredje.

— Jeg hadde egentlig gitt opp den. Synes den var litt sånnn...vet ikke...ikke helt god. Men den kom seg.

"Sånn koga eg" var også en revysang, framført av en Tønes-tolling med skjegg og kofte.

— Galimatias. Det er ikke så mange som blir med videre. Platene skal jo ikke være fulle av revynummer og sketsjer. Litt løye kan vi ha, men det må være en form for balanse.

Prisene

2013 har kanskje ikke vært det mest balanserte året for Tønes. Det har, for å oppsummere oppsummeringen, vært mye. Målene for 2013 er å skrive ferdig ideer som venter på å bli hele sanger. Kanskje spille inn noe. Ha litt mer helgefri. Kanskje fiske litt mer. Mer tid med familien. Roe litt ned. Få litt mer fred og ro.

To ganger måtte Tønes opp for å hente pris under Spellemann-utdelingen i Stavanger Konserthus. Foto: Anders Minge

— Det er jo ikke så lett heller det der. En vil jo ut og spille, og så vil en være litt hjemme for å følge med. det høres fort ut som klaging når en sier at det er travelt, men alternativet er jo mye verre. Noe av det fine med 2013 er at jeg har fått gjøre mye forskjellig. Smått og stort. Det liker jeg. At det er litt variasjon.Og så var det prisene da. To Spellemann-priser, Prøysen-prisen, Dialektprisen, Stavanger Aftenblads kulturpris og Årets sokndøl, for andre gang.

— Den siste laget Ingvar Hovland et revynummer av. Han mener de har brutt reglementet, for ingen kan bli Årets sokndøl to ganger. Det var et godt revynummer.

— Mange får en pris her og der, men du har fått seks stykker i år. Hva betyr det?

— Ja, jo, det er veldig stas. Men hva det betyr?

Oppfølger?

Han blir enig med seg selv om at seks priser sier noe om omfang og bredde. At sangene og tekstene hans har slått rot hos flere. Flere vil gå på konsertene. Flere setter pris på sanger om fluer og koketeknikker og små kjærlighetserklæringer til kone og familie.

— Veldig kjekt og veldig travelt.

— Det er prisen for popen?

— Ja, men en kan ikke klage når en har det travelt med noe som er kjekt. Dette året har vært spesielt, og det blir ikke lett å følge opp. Heldigvis har jeg ikke konkrete planer om det.

Tønes humrer litt. Han bruker ikke i store ord om ambisjoner og vyer og planer, men det betyr ikke at de ikke finnes. Før «Sån av Salve» var det orden på booking og turnéplanene.

— For en gangs skyld. Så ballet det på seg, og sånt kan en jo ikke planlegge.

Det ble flere konserter, oppdrag på flere steder, andre typer konsertoppdrag og jevnt over mer av alt.

— Det er nesten ufattelig hvor mange plasser en kan ha konserter. Når jeg setter meg ned og tenker litt på alt sammen, da slår det meg at jeg egentlig burde takke for alt sammen.

— Takke hvem da?

— Nei, det var det. De vet hvem de er, alle de som har stått på. Men det er nok de hjemme som skal ha den største takken.