Nyutgivelse av Springsteens epokegjørende gjennombruddsalbum.
Patti Smith
Horses
Høsten 1974: Bruce Springsteen har gitt ut to kommersielt mislykkede album, og står med ryggen mot veggen. Han skylder penger og plateselskapet hans vil heller satse på Billy Joel som rockens fremtid. Springsteens tredje plate må innfri, ellers blir drømmen om en rockekarriere knust. Han forbanner seg på at han skal overbevise verden.
Patti Smith har vært rockejournalist, poet og har skrevet noen tekster for de kosmiske metallgutta i Blue Öyster Cult. Nå har hun klart å samle et helt band, og er klar for et rock'n'roll-angrep.
Ett år senere: 1975 er et trist rockeår. Etablerte artister kommer med sitt album nummer ørten, stadig mer preget av jetsettliv og distanse til lytternes virkelighet. Gigantshow og utsvevende konseptalbum er greia. Platebransjen er selvtilfreds og lite nytenkende. Men Patti Smith og Bruce Springsteen har kjempet seg igjennom. Mot slutten av året utgir de hvert sitt album som skal være med å forandre rocken, og som 30 år senere fortsatt står som noe av det ypperste innen sjangeren.
«Waste your summers praying in vain for a savior to rise from these streets», synger Springsteen i åpningslåten på «Born To Run». Patti Smith er enda tydeligere. Hun åpner debutalbumet med sin egen uavhengighetserklæring: «Jesus died for somebody's sins, but not mine». Likevel må de begge snart finne seg i å bli sett på som rockens frelsere. «Born To Run» treffer sin generasjon med slik kraft at Springsteen kort tid etter utgivelsen blir den første ikke-politikeren som okkuperer førstesiden på nyhetsmagasinene Time og Newsweek samme uke. Patti Smiths rystelser er mindre åpenbare, men likevel kraftige nok til at albumet hennes oppfattes som en katalysator for pønkeksplosjonen som følger.
Ambisiøs: Springsteen hadde bestemt seg for å tangere Elvis Presleys utlevering, Bob Dylans ordkraft, Roy Orbisons lidenskap og superprodusents Phil Spectors store, dramatiske lyd på ett album. Han hadde jobbet natt og dag, spikket og flikket, bygde opp og revet ned. Det hadde gått med seks måneder bare til å få tittellåten slik han ville ha den.
«Born To Run» er et album om flukt og lengsel: «It's a town full of losers, and I'm pulling out of here to win», som det heter i åpningslåten «Thunder Road». Gjennom en rekke filmatiske tekster skildrer Springsteen overgangen mellom ungdoms— og voksenliv i en by der «the hungry and the hunted explode into rock and roll bands». I avsluttende «Jungleland» er hvert eneste vers som en novelle. Platen damper av asfalt og svette og er en feiring av ungdommelig overmot. Den er preget av lengselen tilbake til rockens barndom og har et brennende håp for fremtiden. Musikken er en smeltedigel av rock 'n' roll, soul og Sinatra (sjekk «Night»).
Kompleks: «Horses» er avansert rock, men spilt primitivt. Smith er en type kvinnelig artist verden ikke hadde sett før 1975, en kompleks fremtoning. Både dyrisk og intellektuell, frådende rocker og følsom poet, visjonær og spontan, sterk og sårbar - noen er lurer til og med på om hun er mann eller kvinne. Hun er lidenskapelig og iskald om hverandre. Hun er herlig forvirrende. Bandet hennes følger henne instinktivt på en måte som knapt noe band har gjort før.
ASBJØRN BAKKE