Simone Vinci:
Om barna vet man ingenting
Roman
Oversatt av Tommy Watz
Aschehoug 1999 Debutanten Simone Vinci har kalt sin debutroman Om barna vet man ingenting. Vel, de det fleste vet vel litt, men etter å ha lest Vincis bok må jeg spørre meg om kanskje hun vet litt mindre om barn enn andre.
I en forstad utenfor Bolonga bor Matteo, Martina, Greta, Mirko og Luca. De er alle ti år utenom Mirko som er fjorten. I fritiden oppholder de seg i en hytte som de har innredet med gamle madrasser de har funnet på stedets søppelplass. Det er i hytta handlingen utspiller seg. Barna begynner etter hvert å bli nysgjerrige på sin egen seksualitet. Og det er her romanen til Vinci faller fullstendig ifra hverandre. Det skal finnes en snev av uskyld i barn. Ti år gamle Martina er forelsket i Mirko, hun ser på han mens han ligger og sover; "Da bøyde Martina seg over ham, holdt de små hendene om kinnene hans, så han rett inn i øynene, uten å smile, nærmet seg leppene hans, og kysset ham langsomt". Mirko har kontakt med to mystiske menn som kjører i en flott bil med sotete vinduer. De forsyner han med pornografiske blader. Ikke den sorten man får kjøpt på bensinstasjoner, men blader med pedofili, SM, og tortur. Marko tar med disse bladene til hytta hvor han og tiåringene studerer dem nøye. Samtidig nyter de en røyk og lytter til Oasis, Soundgarden eller R.E.M Når barna får lyst til å til å prøve ut de mer ekstreme tingene i disse bladene, går det galt. Vincis roman er spekulativ og ekkel. Hun har skapt roboter uten alder som man ikke blir kjent med. En unødvendig roman som burde komme langt nede på prioriteringslisten denne høsten. Gry Hege Andersen