USA 1999
Regi og manus: Stephen Sommers
Produsenter: James Jacks. Sean Daniel
Skuespillere: Brendan Fraser. Rachel Weisz. John Hannah. Arnold Vosloo. Kevin O'Connor. Oded Fehr.
"Mumien" våger vi å karakterisere som en actionhorrorkomedie (puh!). Handlingen er skrudd tilbake til 1920-årene, stedet er Egypt. Et par lag eventyrere, amerikanere og briter, har et felles mål: De skjulte ruinene av Hamunaptra. Og i all barsk iver etter å komme først, slipper de løs, uten å ville det, en 3000 år gammel plage. Den tar fysisk form som en mumie, med sprangvise stunder som et normalt menneske, utseendemessig. Som mumie ser den ut som en av de mest heslige figurene av den spanske maleren Goyas krigstegninger. Og den har krefter som ti udresserte gorillaer. Og den oppfører seg hverken sømmelig eller stillferdig. Den, og også hele filmen, oppfører seg som om kosakker prøver å invadere en skotsk pub. La oss si det slik, i all enkelhet: Det kan skapes mange slags produksjoner ut av det jordsmonnet Spielberg skapte med sine tre Indiana Jones-filmer. Og dette er klart én av dem, det er en film som henter all sin inspirasjon fra Spielberg, kanskje først og fremst fra "Riders of the Lost Ark": Handlingstruktur, forsøk på typetegning, effektmakeri, til og med flere av replikkene er kopier og nesten-kopier fra Indiana Jones-filmene. Nå er det bare det: Der Spielberg var original, er "Mumien" en slags manisk, stivøyd etterplapring. Der Spielberg hadde tydelige typer, har "Mumien" vage skisser. Der Spielbergs Indiana Jones hadde noe i nærheten av et lakonisk vidd i sine replikker, er "Mumien" s replikkføringer lett krampaktige konstruksjoner. Men verst: Actionscenene og effektene er alle voldsomme og effektive, men de er uten disiplin. Noe av Spielbergs metode og kjennetegn, er at han tøyer både fantasien og effektene langt, men han holder disiplinen. La meg i den forbindelse bruke et bilde: Det er ingen kunst å la hestene løpe fritt, kunsten ligger i å dressere dem. Men en ting fremhever vi med fryd: Nær alle skuespillerne agerer med tunga rett i munnen, og alle besitter presise situasjonsfornemmelser. PS: Denne filmen er en nytapning av Boris Karloff-filmen "The Mummy" fra 1932, regissert av Karl Freund. Knut Holt