Lars Saabye Christensen:
Noen som elsker hverandre
Noveller
Cappelen
"I det samme man begynner å fortelle, har man allerede begynt å lyve", tenker en av personene i Lars Saabye Christensens siste bok. Utsagnet gir en god karakteristikk av "Noen som elsker hverandre", en allsidig sammensatt novellesamling med en egenartet blanding av stille vemod og makabre påfunn. Også den enkelte fortelling får innbyrdes dimensjon ved kontraster og motsetningsfylte begrep: Godt/ondt, vakkert/heslig, moralsk/umoralsk. Fremdeles fabulerende, men med en mørk og dyster tone av forgjengelighet gir Saabye Christensen til beste en komposisjon av skrøner og sannheter gjennom et mangfold av skikkelser og emnevalg. Utgangspunktet er vanligvis en ordinær hendelse/dag som utvikler seg utover rammen av det vanlige, og enkelte ganger ender i det usannsynlig vanvittige. Tilfeldighetenes betydning som utgangspunkt og avgjørende faktor er tema i blant annet "Løgneren". To timer før flyavgang fra en nordlig by går hovedpersonen og venter på å dra hjem. Han driver gatelangs for å slå i hjel tiden. Ved spåkonen Elinas campingvogn stanser han. Går inn. Humoren som har vært fremtredende i Saabye Christensens tidligere bøker, glimter også til i denne, men helst den mørke formen. I den fabellignende tittelnovellen "Noen som elsker hverandre", boltrer han seg i svart humor og uestetiske detaljer. Lucy og Abel møter hverandre på ferjekaien. Han er på hjemtur fra sjøen, hun på vei til sin første jobb. Fra den dagen viker de ikke fra hverandre. De lar seg styre av to lidenskaper: Kjærlighet og mat. "Katedral" er en annen grotesk historie med psykologisk tilsnitt. Begravelsesagent Hammer våkner en morgen og tror han er forkjølt. Han går til den gamle huslegen, men blir ikke bedre. Til sist holder han ikke ut mer, men tar, bokstavelig talt, saken i egne hender. Underfundig humor med en sår undertone av resignasjon kjennetegner flere av Saabye Christensens noveller. Guttungen vi møter i "Bonde i byen" er iført langstøvler, skyggelue og slapp ryggsekk. Han sykler til skolehagen for å arbeide på jordstykket og hente hjem frukt og grønnsaker. Men han kommer ikke helt hjem igjen med den velfylte sekken. En annen stillferdig fortelling er "Lyset på yttersida". Her skildres et oppbrudd. Kvinnen og mannen holder på å avvikle et mangeårig forhold. De tar en vennskapelig biltur for å se på vinterlyset, men kjører seg fast i snøen. I ordvekslingen som oppstår anes rådløsheten bak aggresjonen. Og til sist, en liten smaksprøve på Saabye Christensens konsise, meningsfylte språk: "Etterpå satte jeg meg i stuen. Jeg fant ikke på noe annet å gjøre. Det var allerede kveld. Snart begynte det å regne. Mørket ble klart og rent. Jeg satt i mørket og så ut i mørket." Hannelore W. Langstrøm