OSLO: Forfatteren Kjell Askildsen (70), opprinnelig fra Mandal, hadde vel aldri tenkt seg at det skulle bli teater av de både velskrevne, renskårne og høyt lovpriste novellene han gjennom mange år har skrevet.— Nei, for jeg har alltid en bærende tanke i novellene mine, og den formuleres ikke i replikker. Derfor har jeg hatt vanskelig for å tenke meg dem som teater. Men nå har de altså gjort det, og jeg er imponert. Denne veven, denne parallellføringen, de spiller fire - ja, kanskje fem - noveller på en gang. Og det er helt fantastisk, sier Askildsen.Han sitter i salongen på Nationaltheatret, mens fjernsynsfolk og et 20-talls journalister og fotografer får de første inntrykk av stykket som altså har premiere torsdag i uken som kommer.Teatersjef Ellen Horn ønsker velkommen og sier at Askildsen og novellene hans er «the actors, choise» - at de 15 involverte skuespillerne har funnet stor glede i å jobbe med Askildsens tekster.- Vi skal presentere teaterstykkets nav, sier Ole Anders Tandberg, regissøren som har dramatisert novellene.- Vi møter doktoren og dommeren fra novellen «En plutselig frigjørende tanke». Den ene har dømt den andre til fengsel i mange år for et barmhjertighetsdrap. Så møtes de igjen etter lang tid, og i stykket får vi se følgene av denne samtalen. Vi har en teori om et komplekst bilde, vi ønsker å gi publikum den samme opplevelsen som man vil ha om man en søvnløs natt kaster seg over hele forfatterskapet, leser samtlige noveller. Tenk deg hvordan det ville være å våkne opp neste morgen etter en slik natt, sier han.Teppet går opp, og vi møter de to gamle mennene på benken. Parken befinner seg i projeksjon på et digert lerret bak. Så åpnes scenen innover, og fem-seks ulike innredninger bekles av et titalls mennesker i ulike situasjoner, og vi får brokker av samtalene dem imellom.Og hvert ord er Kjell Askildsens.- Her er ikke lagt noe som helst til, forklarer han.- Opplever du dine egne tekster annerledes når du ser og hører dem fremstilt på scenen?- Nå skjønner jeg hvordan tekstene blir lest forskjellig av forskjellige mennesker, hvordan bare en betoning kan gjøre et utsagn annerledes enn jeg har tenkt meg. Det er en overraskelse for meg.- Har du selv hatt bilder for ditt indre når du har skrevet?- Nei. Derfor beskriver jeg ikke utseendet til menneskene, eller interiører og steder.- Har regissøren rett når han antyder at folk skal møte et helt forfatterskap gjennom forestillingen?- Jeg håper noen kommer til å se dette, som ikke kjenner min litteratur fra før. De vil antakelig kunne oppleve det på en annen måte enn jeg gjør, som jo kjenner den ganske godt, sier han med et svakt smil.Her føyer regissør Ole Andres Tandberg til at forestillingen nå er i ferd med å frigjøre seg fra forfatterskapet. Og det er naturlig og ønskelig, tilføyer han. Han vil dessuten betone «opplevelsen» mer enn «forfatterskapet».- Handler det om livsfølelse?- Nå vet jeg ikke hvem du spør, og spør du meg vil jeg ikke svare. Det handler om hvordan mennesker har det, sier Askildsen.- Det handler om hvordan jeg har det. I litteraturen er det sjeldent å finne noe som er så nær en selv, sier Tandberg til slutt.