Sufjan Stevens setter ingen grenser, han bare strekker dem lenger og lenger og lenger. Uten at de brister. Merkelig. Hans femte album er en voldsom, symfonisk studie av staten Illinois, og kan ses som en fortsettelse på tredjeplaten, som handlet om Michigan.
Stevens spiller selv nærmere 25 instrumenter, og har laget låter og arrangementer som vil få venner av Flaming Lips, Polyphonic Spree og Zappa til å smile. Det samme vil de mildest talt snurrige låttitlene, der én tok lengre tid å lese enn låten varte! Platen er rett og slett et tekstlig og musikalsk overflødighetshorn, og Stevens er en drivende god historieforteller. «Illinois» har så mange lag at jeg bare vil dykke ned i den og bli der en god stund.
HARALD FOSSBERG