Raphael Saadiq
Plenen kl. 21.45
Noen få hundre ga likevel blaffen i popunken til Green Day, og lyttet nysgjerrig og årvåkent på det Saadiq og hans fire musikere leverte.
Fra første tone konstaterte de at dette komme til å bli en liten time med veldig godt spilt soul, pop og funk med en tett rytmeseksjon og en dyktig gitarist. Saadiq spilte selv bass, og lot gitaristen få lov til å boltre seg på flere av låtene med lekre gitarøvelser. Med to på perkusjon og en på keyboard, var lydbildet fyldig og fint hele veien.
Stilmessig beveget Rapahel Saadiq seg i sine mest rocka stunder rundt en artist han har spilt med tidligere, nemlig Prince. Like ofte fikk vi myk og smooth soul som det var greit nok å høre på, men som ble for glatt til at det var mulig å engasjere seg nevneverdig. Melodiene til Raphael Saadiq er for strømlinjeformede og sedvanlige til at de i seg selv kan tre fram som åpenbaringer ved første gangs lytt.
Lydbildet var selvsagt rent og fint, men uten den energien og røffheten som skal til for å gjøre en konsert det gnistrer av. Dette ble både småkjedelig og småkoselig. Og egentlig ganske lett forglemmelig.
RUNE SLYNGSTAD