England regnes som et av de tøffeste musikkmarkedene — kanskje det tøffeste - i verden. Ytterst få norske band har gjort det stort i øyriket. Aha, Röyksopp og et par til har klart det, og nå satses det remmer, tøy og noen sekker med pund på at Thomas Dybdahl blir den neste.

— Verdens verste marked og den mest kyniske delen av bransjen. Sjansen for å lykkes er minimal. Sjansen for at det går til hel.... er tilsvarende stor, sier Dybdahls manager Kenneth Andersen.

Fallhøyden er kanskje stor, men den mulige gevinsten er også enorm. England har den innflytelsesrike musikkpressen som alle leser seg opp på. Øyriket har uendelig mange band og artister som slåss om oppmerksomheten. Band fra resten av verden vil også ha fotfeste her, for det betyr verdens beste springbrett til andre land. Det var det positive.

Rottehull

Forholdene for artister som ikke har nådd helt opp ennå er mildt sagt kummerlige.

— Klubbene og scenene er noen rottehull. Spillejobbene betales med 50 pund. Kanskje 100 hvis du er heldig. Slike forhold finner du ikke på de mest avsides, lugubre plassene i Norge, forteller Andersen.

Og i dette rotteracet har Thomas Dybdahl meldt seg på. Spiller for 50 pund hvis det må til. Men han har med seg fullt band og et crew som jobber iherdig for å sende ham opp og fram.

— Dette koster millioner?

— Ja. Det sies at du må ut med 300.000 pund for å ha mulighet for et skikkelig gjennombrudd i England.

— Brukes det så mye på Dybdahl?

— Det brukes mye. Skal du ha en skikkelig sjanse, så må det satses. Hvis du nærmer deg noe, så er det folk som er villige til å være med.

— Men den første millionen og vel så det må dere betale selv?

— Noe sånt. Vi kan få pengene igjen hvis alt går godt, men det skal mye til.

Godt mottatt

— Dere bruker vel ikke så mye penger hvis dere ikke tror på et gjennombrudd?

— Nei, selvfølgelig ikke. Vi tror det kan gå, og ting begynner å gå den veien vi håpet. Pilene peker oppover og framover. Publikum er nesten litt forfjamset over det Thomas leverer. Vi har gått fra små, halvkjipe jobber til litt større. Nå kommer det festivaler, og anmeldelsen i The Sun var jo ikke direkte dårlig, sier Andersen.

«Norges fineste» kalte anmelderen i The Sun Dybdahl. Slikt hjelper. Men Andersen tror ikke på noen snarveier eller gratis drahjelp fra media.

— Det hjelper selvfølgelig å få gode anmeldelser. Men dette må nok gjøres på den tunge måten. Spille, spille, spille. Det er det Thomas er best på, og det er på den måten han virkelig kan vise hva han er god for.

Suksess

Til høsten blir det turneer, både som oppvarmer og med Dybdahl øverst på plakaten. I august slippes 500 eksklusive vinylplater, og 14 september kommer en «Best of»-plate i Storbritannia. Nytt studioalbum skulle kommet i 2009. Det er utsatt til 2010. — Bortsett fra fem jobber i Norge og én i Danmark er kalenderen ryddet. Nå er det England som gjelder.

— Drillospørsmål: Hva er sjansen for at dette lykkes?

— Jeg har ikke regnet på det med brøk eller prosent. Hva er suksess? Pengene tilbake? At publikum liker det? Platesalg? Radiospilling? Det lar seg liksom ikke måle på en enkel måte. Sjansene er kanskje små, men vi hadde ikke gjort dette hvis vi ikke trodde på det.