Lørdag spiller Madrugada på Periferifestivalen på Glesvær. Det er en av de siste konsertene på en turné som har vart siden 1. mai. Og en av de siste i bandets historie.

— Vi kommer nok til å turnere litt mer mot jul, men etter jul har vi satt strek, sier Sivert Høyem.

Dermed takker Norges mest kjente rockeband av. I hvert fall på ubestemt tid.

— Dette året har vært viktig for alle oss som har holdt på med dette. Det var en riktig måte å komme ut av det uføret vi havnet i etter at Robert døde, sier Høyem.

— Vi måtte komme oss opp og ut på veien. Det har vært verdifullt for oss alle.

Hardtsvingende og modne Etter at Robert Burås døde i fjor sommer, har bandet bestått av Alex Kloster-Jensen, Cato «Salsa» Thomassen og Erland Dahlen, foruten de to gjenværende av originalbesetningen, Frode Jacobsen og Sivert Høyem. Samtlige sto Robert Burås nær.

— På hvilken måte har lyden av Madrugada endret seg med ny besetning?

— Det er ikke det Madrugada folk er vante til å høre. Til det hadde sounden vår for mye å gjøre med Robert. Madrugada nå er mørkere og mer massivt.

Frode Jacobsen og Sivert Høyem hadde ikke lyst til å legge føringer på sine nye bandkolleger.

— De er voksne folk som har spilt i band lenger enn jeg har. Jeg liker tanken på at vi er hardtsvingende, modne menn. Det synes jeg er litt tøft, sier Høyem lattermildt.

— Hvordan modne?

— Det er enkelte ting om musikk man ikke lærer før man blir voksen. Man får en tyngde og ferdighet som er umulig å ha når man er 18-20 år gammel.

Hadde troen fra starten Men Sivert Høyem mener motet og selvtilliten man har mens man er ung nærmest er nøkkelen til suksess. Selv har han vært med i Madrugada siden bandet så dagens lys på Stokmarknes i Nordland i 1993. Robert Burås ble med i 1995. — De andre var veldig ambisiøse, og det var ingen tvil om at de hadde mer å fare med enn de andre bandene der oppe.

Selv var Høyem litt mindre ambisiøs, men ble straks overtalt til å ha troen.

— De overtalte meg, og da jeg sluttet på videregående sa jeg til alle at jeg skulle til Oslo og bli stor stjerne. Man blir fort realitetsorientert med den holdningen. Men jeg tror det var en av styrkene vi hadde; troen på at det alle andre holdt på med bare var tull.

Det fikk de til dels bevist også. Da debutalbumet «Industrial Silence» kom i 1999, føk Madrugada rett opp i toppsjiktet av norsk rock. Og ble der.

Fra overskuddslageret Selv om bandet nå legger opp, kan vi komme til å høre fra Madrugada i lang tid fremover. Det finnes nemlig et stort overskuddslager.

— Massevis! Fra alle albumene unntatt det siste finnes det en parallell virkelighet. En helt annen versjon, som er vel så bra, forsikrer Høyem.

— På «The Deep End» er egentlig utvalget vårt helt «holl i hauet». Jeg fatter ikke hva vi tenkte på. Det er et par låter der jeg er direkte flau over. Det finnes masse fantastisk overskuddsmateriale som vi ikke brukte.

— Og dette får vi høre?

— Selvfølgelig! Vi har et ansvar for å forvalte den musikalske arven etter bandet på en kul måte.

Høyem vil gi publikum jevnlige drypp.

— Sånn at folk husker at vi var det største og beste rockebandet i Norge i perioder. Men vi skal ikke gni det inn over de ti neste årene.