OSLO: — Da ligger du tynt an!
Han ler, men han mener det.
Vi har truet med å skrive sannheten. Hvilken låt som får Jonas Alaska til å gråte. En pusepop-klassiker fra en høyst forglemmelig b-film. Men den må forbli hemmelig. Det var tross alt "off the record".
Han klimprer på gitaren ved kjøkkenbordet i leiligheten sin på Bjølsen. Det er en av hans siste dager her. Alaska trenger mer plass. Han er en voksen artist nå. To år er gått siden debuten som ga ham en spellemannpris og mange rosende ord. Mye har skjedd siden da, og 24-åringen kjenner seg selv bedre enn han gjorde i 2011. — Jeg går mange runder med meg selv. Omgivelsene forandrer seg hele tiden, så det gjelder å henge med. Det har vært et ganske kaotisk år, med mye spilling, og jeg har måttet venne meg til å ikke være fullstendig anonym lenger. Men jeg begynner å bli flink til å skjerme meg selv fra alt det der og distansere meg til ting, sier han.
Sorg
Historien om den nye plata starter våren 2011. Alaska sitter på flyet fra Liverpool til Oslo. I hovedstaden skal han gjøre ferdig sitt første album. På pc-en har han utkastet til en helt ny låt. Flyvertinnen ber ham slå av maskinen, de skal inn for landing. Men Alaska har en følelse han ikke kan gi slipp på. Den må ut.
— Pappa mistet broren sin da han var like gammel som meg. Jeg har alltid visst at den sorgen har vært i heimen, uten å klare å kjenne helt på den selv. Men av en eller annen grunn så kjente jeg det veldig på den flyturen, forklarer Alaska.
Han adlyder flyvertinnen og slår av pc-en. Men slår på telefonen og fortsetter å skrive. Med sin fars stemme, nesten 30 år tilbake i tid. Han er en ung mann, med en vakker kone og en nyfødt sønn. Og et stort tomrom etter sin beste venn.
Det handler om lykke. Det handler om fortvilelse.
To dager etter flyturen er sangen ferdig, Låten får tittelen "If Only as a Ghost" og Alaska spiller den for sin far i Oslo.
— Jeg ante ikke hvordan det var gått. Jeg var utrolig nervøs, og spent på om jeg var inne på noe. For hvis ikke, hadde jeg droppa den. Men jeg traff. Veldig.
— Pappa reagerte sterkt, sier han. Med litt blanke øyne nå.
— Han sa at det var akkurat sånn det var. Det var sterkt å høre.
— Du har flere låter om andre menneskers sorg. Hvor kommer denne empatien fra?
— Jeg har aldri tenkt på å være empatisk. Man skal trå forsiktig rundt andres tragedier, og jeg vil ikke være en fyr som jakter tragedier og bruker dem for egen vinning. Det må falle naturlig, sier låtskriveren.
- Sterkt å se Jonas på scenen
Kreativ vei
Alaska kan skrive innsiktsfullt om familiebånd av en enkel årsak. De båndene er sterke hos familien Aslaksen.
— De siste årene føler jeg at jeg har blitt kjent med mamma og pappa som mennesker, ikke bare som foreldre. Og jeg kjenner meg veldig igjen i dem. De får terningkast seks av meg. De er flotte og inspirerende mennesker, og helt essensielle for hvordan jeg har blitt som person. Både når det gjelder holdninger og respekt for andre mennesker.
Og ikke minst: Når det gjelder musikk.
For Alaskas musikalske forbilder er stort sett singer/songwritere fra 60- og 70-tallet. Artister foreldrene introduserte ham for i oppveksten. Deretter gikk han den kreative veien, fra han plukket opp en gitar i femteklasse, via kunst- og kulturskoler, til "McCartney-skolen", LIPA, i Liverpool.
Og han begynte å spille fordi han hadde noe å si. Ikke av den vanlige årsaken:
— Jeg har hørt at hvis man spiller gitar så får man damene. Det merket jeg aldri noe til, sier han.
Ikke før han møtte kjæreste og artistkollega Bille Van på LIPA. Som snart er plateaktuell, og en musiker det snakkes mye om i musikk-Norge.
— Vi gikk i samme klasse. Jeg synes hun var sur, hun synes jeg var irriterende, og vi vekslet ikke så mange ord de første månedene. Så havnet vi i samme band og fant ut at det var noe der. Og hvis jeg først blir gira på noe, så er det det eneste jeg fokuserer på.
Så Alaska skrev en låt. "Mary, I'll Remember This". Den ærligste kjærlighetssangen han har skrevet. Og sang den for henne i et øvingsrom på LIPA.
— Jeg skjønner ikke at jeg torde det. Det ligner ikke meg. Jeg skalv. Tror aldri jeg har vært så nervøs. Det var forferdelig, men det funket.
For Alaska lager musikk som går dypt inn for dem han berører.
— Det er alltid fantastisk med tilbakemeldinger etter konserter. Når folk griner eller får latterkramper. Det å kunne vekke noe sånt i noen er helt rått. Det var sprøtt første gang, og det er fortsatt like sprøtt. For det er det jeg vil. Jeg er ikke ute etter å lage noen bakgrunnsgreier, jeg vil røske til. Og jeg trenger det skrytet, det er alltid godt.
— Hva er det beste du hører fra fansen?
— Når folk sier at de liker akkordrekkene. For de er jeg veldig fornøyd med selv. Jeg er ingen tekstrotte som bare fyller på med e-a-h. Musikk og tekst er like viktig, sier han.
Trygg
Anmeldelse: Med skinn og bein, nerve og sjel
Selv om Alaska har noen triste sanger på den nye plata, er det på ingen måte en mørk plate. Som produsent har han hentet Kjartan Kristiansen, som tidligere har styrt spakene for den kritikerroste visepoeten Stein Torleif Bjella. Alaska ønsket et lignende lydbilde.
— Jeg ville at låtene skulle høres ut som på demoene mine. Der er alt strippet ned, med bare de aller mest nødvendige instrumentene. Så ville jeg at de skulle spilles inn live i studio. Ekte nerve og ikke noe juks. Ingenting skal drukne i detaljer, sier låtskriveren. Og beskriver en litt annerledes Jonas Alaska da den første plata kom ut for to år siden.
— Jeg var veldig rastløs da, veldig gira på å få ut debutplata, men jeg hadde ikke så mange tanker om hva som kom til å skje. Så det ble en del overraskelser og nye ting å bli kjent med. Jeg har blitt opptatt av at det jeg skriver skal være forståelig. Jeg liker tanken om at en person kan høre en låt for første gang og skjønne hva jeg snakker om. Og jeg vil være ærlig, jeg vil være meg selv i lyrikken. Det tok litt tid for meg å komme dit og jeg jobber fortsatt med det. Men jeg har en veldig trygg følelse på denne plata, at jeg kan stå for det jeg sier, konstaterer han. Og understreker:
— Jeg tror jeg ville likt å henge med han 2011-duden, altså. Han hadde litt kortere hår, men han var en kul fyr.