Utgangspunktet i denne filmen er en norsk/tysk kvinne, Katrine (Juliane Köhler ) som lever et godt familieliv ved Bergen. Hennes bakgrunn er både dramatisk og spesiell: Hun ble født i Trondheim under 2. verdenskrig. Moren (Liv Ullmann) var norsk, faren tysk soldat, mot slutten av krigen ble han sendt til Østfroten, der han ble drept.
Katrine ble som spedbarn sendt til Tyskland i regi av nazistenes "Lebensborn-program", iverksatt av Goebbels for "å fornye det tyske blodet". Moren gikk med på adopsjon fordi hennes foreldre aldri ville snakke med henne igjen, hvis hun beholdt barnet i Norge. Barnet vokser opp i Øst-Tyskland. Som 25-åring kommer hun til Norge, blir gjenforent med sin mor, får jobb som sekretær innen Sjøforsvaret. Hun gifter seg og får en datter. Ved filmens begynnelse har datteren også fått en datter.
Ved murens fall i 1989 , begynner en snøball å rulle. Det reises spørsmål om de såkalte "Lebensborn"-barna skal få erstatning. Katrine blir brått konfrontert med sin fortid.
Og så høres de første , spede tonene av et drama. Et drama som kanskje er om løgn og fortielser av helt fatal karakter. Og igjen får vi en besk påminnelse om at alle dine handlinger, alt hva du sier og ikke sier, før eller siden får konsekvenser for deg, i positiv eller negativ betydning. Du må alltid til sist svare for eller motta lønn for dine gjerninger og for hva du har sagt. Stopp opp og tenk over det, min venn...
Dette dramaet , som først og fremst og sterkest er et familiedrama, har iblant thrillerens preg. Både thrillerlinjene og de dramatiske konfrontasjonene er manusmessig meislet ut i solid, hederlig og ujålete form. Lag bygges på lag mens skall rives av skall, inntil vi står igjen med Sannheten. Og Sannheten skal etter sigende være ren og virke rensende, men iblant kan den også fortone seg som et meget stygt sår. Regimessig er "To liv" nøktern , fast, den besitter en slags smidig trausthet. Liv Ullmann er briljant, det er hun alltid. Hennes stumme uttrykk, hennes skiftninger, hennes måte å stille spørsmål på, gjør hennes morsskikkelse til et dirr av nærvær, av uro, av minner. Presist det samme kan en anføre om tyske Juliane Köhler, hun tangerer Liv Ullmanns spill.
Det fabuleres fritt omkring de forskjellige emner her, men selve kjernen baserer seg på fakta og faktiske hendelser.
En film som interesserer og fengsler, en film som en tar med seg hjem, på den gode måten.