"Så langt nattens hell" er Morten Øens ellevte diktsamling siden debuten i 1990. Den er en blanding av lyriske dikt (med strofer) og prosadikt (med avsnitt), og er rammet inn av Øens egne fotografier av stjernehimmelen. Det er en stor, rastløs energi over boka, og dette er dens styrke og svakhet. " Det er ingen følelse av tomhet etter meg, for jeg var hvileløs" , sier diktets du et sted. Det kunne like gjerne vært sagt av diktets jeg. På det svakeste får denne hvileløsheten karakter av stundesløshet. Da dveler ikke diktene ved utgangssituasjonen, men haster avgårde til nye situasjoner, nye tanker, nye bilder, som her:"Ifølge siste spørreundersøkelse er vi visstnok med / uansett hva som skjer. Til nytte, som vanlig. Til tjeneste på de / døsige dagene, på frierføtter med opium i magen, og det / rapporteres at lenger nord skinner solen gult mot det grønne og røde. // Kosmologene sier at fraværet er nøkkelen, en absolutt repetisjonsløshet, på grensen av forståelig, fattbart og gripelig." Hæ? Ingen leser trenger å føle seg flau over å miste tråden i slike passasjer.
Men hvileløsheten kan også fungere granskende og inntrengende. Da utdypes situasjonen, og tankesprangene skaper nysgjerrighet hos leseren. Øen er befriende usentimental, han lar seg ikke by verken poetiske og eksistensielle klisjeer: "Hjertet ditt er ikke brustent. Det virker som det skal. / Påstanden om å være dyppet i sort rører meg ikke." På sitt beste er han en sann ordkunstner: "Samholdskraft er et dødt ord når fienden har det i munnen / og ligger begravet under oss." Eller mer satirisk: "Ekstremværsnøstormen har etterlatt seg fem centimeter / puddersnø i natt, og ingen av dem som er spurt kan bekrefte / at alle er i live." I slike øyeblikk er det en sann svir å lese ham.
Et gjennomgangsmotiv i samlingen er TV-seing. Via skjermen kommer verdens terror og trivialiteter inn i dagligstua. Mange av diktene er poetiske kommentar til denne formidlingen. Spesielt diktet om offentlig sørging er interessant i sin ambivalens: "SØRG, FOR FAEN! GÅ I FAKKELTOG! MIDT PÅ LYSE / DAGEN! SYNG! TRIST OG LAVMÆLT! […] På et tidspunkt kniper jeg / sammen øynene for å få tårer til å renne nedover kinnene, og / holder rundt deg like hardt som du ikke holder rundt meg, / for det er nå vi har sjansen."
Men når TVen skrus av og larmen fra massemediene stilner, er det plass til andre og mer ettertenksomme følelser: "Lytter til den svake brisen gjennom hagen, / bølgene mot stranden nedenfor, grunnfjellets lydighet. / Dette er leken vi leker. Det eneste kjærlighetsdiktet vi kan / utenat."