BIOGRAFI

Glimrende om den intense jakten på krigsforbryteren Adolf Eichmann i Buenos Aires i 1960.

Det er noe av det jeg husker klarest fra en tidlig ungdom, meldingen om at israelerne i 1960 hadde tatt krigsforbryteren Adolf Eichmann i Argentina etter en aksjon ingen andre enn de impliserte hadde oversikt over på det tidspunkt, men som måtte ha vært utrolig.

Og det var den. Det er gjennom årene piplet ut stadig flere opplysninger i utallige bøker. Nå foreligger det i bokform en samlet fremstilling av aksjonen i Buenos Aires, som gjorde at Eichmann kunne smugles om bord i et El Al-fly, neddopet og kledt i en av selskapets uniformer, for å fraktes til sine dommere og bødler i Israel.

I ukene før pågripelsen hadde et større arbeidslag fra Mossad med den største møysommelighet og forsiktighet lagt en plan så omfattende, gjennomtenkt og detaljert at det må imponere. Teamet hadde med seg profesjonelle folk i alle ledd, forhørsspesialist, dokumentforfalsker (samtlige skiftet identitet underveis), lege og så videre. Ikke noe måtte gå galt. Risikoen for å bli avslørt var likevel stor. Argentina feiret 150-årsdagen for sin uavhengighet, og nærværet av politi og militære var stort. I tillegg var Eichmann kjent for å være en intelligent og kaldblodig offiser som på dristig vis hadde unnsluppet jakten på nazister etter krigen.

Angret intet.

Eichmann som fange ble til langt mindre bry enn fryktet. Den kjederøykende, aldrende mannen var både stakkarslig og samarbeidsvillig. Han la ikke skjul på sin identitet og fortalte velvillig om årene som Nazi-Tysklands verste jødeforfølger. Som han la vekt på også under rettssaken, rettferdiggjorde han seg med at han fulgte ordre når han la til rette for at flere millioner jøder ble sendt til den sikre død. Eichmann angret intet til sin siste time.

Den største påkjenningen for agentene som passet på Eichmann i et av de ti husene de hadde leid til aksjonen, var det blotte nærværet hans. De fleste agentene hadde mistet noen av sine nærmeste under Holocaust. De måtte kjempe mot lysten til å ekspedere ham der og da.

Ingen andre enn Israel kunne påtatt seg en slik aksjon for å få en av historiens verste krigsforbrytere for retten. Etter Nürnberg forsvant gradvis vestlig interesse for å oppspore gamle naziforbrytere. Den kalde krigen kom, i Vest-Tyskland hadde Adenauer nazisten Hans Globke som sikkerhetsrådgiver, statsapparatet var fullt av gamle nazister, tyske forskere fikk viktige oppgaver i USA og andre land. Mange ville helst glemme. Påskyndet ikke minst av Simon Wiesenthal, tok Israel på seg å bringe Eichmann for retten da sporet i Argentina syntes sikkert.

Dramatisk.

Den argentinske reaksjonen ble mildere enn ventet. Det endte med at den israelske ambassadøren ble utvist. Buenos Aires var full av gamle nazister, etter hvert mange med innflytelse. De ville for egen behagelighets skyld ikke røske mer opp i saken enn nødvendig.

Den omfattende aksjonen til Mossad er skildret med stor intensitet og innlevelse. Stoffet er disponert slik at boken får thrillerens snitt. Selv om resultatet av aksjonen er kjent før boken åpnes, er den dramatisk, spennende og medrivende. Neal Bascomb (f. 1971) er en stilist på det jevne, men det omfattende og grundige kildearbeidet blir konvertert til et særdeles leseverdig bokprosjekt. Mange av de impliserte i den dristige og nervepirrende aksjonen snakker om den for første gang.

Boken avsluttes med en summarisk gjennomgang av rettssaken. Hannar Arendts omstridte rapport fra rettssaken kan anbefales for videre lesning. Da meldingen kom i 1962 om at Eichmann var henrettet, som den første i staten Israel, følte jeg en dyp uhygge. En sivilisert rettsstat kan ikke ta liv, uansett, har det siden stått klart for meg. Men det er selvsagt ikke noen innvending mot en glimrende bok.