Typisk terningkast fire. Til tider fengende, og det hele høres helt ålreit ut . Men det er ingen grunn til å ta av.
Å gi ut tre album så tett som Green Day har gjort, er sjelden noen god idé. Det er det heller ikke i deres tilfelle, og det skal etter hvert bli spennende å se hva dette har gjort med bandets posisjon. De har tross alt vært et av verdens mest attraktive liveband lenge med albumet "American Idiot" som karrierehøydepunkt.
Med denne trilogien ville Billie Joe Armstrong og hans menn tilbake til røttene, bort fra temaplater med politiske meldinger og dommedagsprofetier. Tilbake til riffbasert poppunk med fengende melodier. De klarer akkurat det ganske bra også på dette albumet, men det er ingen grunn til å hoppe, sprette og juble slik som Armstrong gjør på scenen. Men det låter kanskje bedre live enn på plate? Denne treeren er ålreit nok . 12 låter på tre kvarter. Albumet starter med balladen "Brutal Love", og avsluttes med en ballade; den svært så fine "The Forgotten". Resten er en miks av mer eller mindre kjappe poplåter med ett og annet fengende vers og refreng som sitter umiddelbart. Men veldig ofte forsvinner det umiddelbare ut bare i godt håndverk, og ikke til den rockeeksplosjonen mange av oss hadde håpet på.
Green Day er nok ferdig med sine beste dager . De overbeviser ikke. Her er stort sett bare et lass med godt håndverk. Det holder mens du hører på, men det holder ikke i lengden.