"The Lone Ranger" er på en måte akkurat det en forventer seg, og på en annen måte, ikke det en forventer seg i det hele tatt. Bak filmen står det samme stjernelaget som ga oss "Pirates of the Carribbean"-filmene, Jerry Bruckheimer,Walt Disney, Johnny Depp og Gore Verbinski. Men til en Disney-produksjon å være, er den veldig mørk, dyster og enkelte ganger til og med grotesk. Og ikke på den gode måten som i "Pirates of the Carribbean".
Anmeldelsen fortsetter under bildet
"The Lone Ranger" bygger på tv-serien med samme navn som var en stor hit i USA på 50— og 60-tallet, og som på mange måter har vært et symbol på amerikansk kultur.
Dagens versjon hopper usammenhengende mellom actionscener, humoristiske sekvenser, grove voldsscener, det overnaturlige og det makabre.
Som for eksempel da en av filmens helter får hjertet sitt kuttet ut mens han tar sine siste åndedrag, og så tar skurken like godt og spiser det etterpå.
Jeg undrer hvem filmen egentlig er myntet på. Det er i alle fall ikke for barn.
Mye av forventningene rundt filmen er selvfølgelig Johnny Depps rolletolkning, og her har jeg også blandede meninger. Av og til treffer han spikeren på hodet, mens andre ganger er det som om han prøver å treffe spikeren med bind for øynene. Rolletolkningen blir også for likhans rolle som Jack Sparrow i "Pirates of the Carribbean"-filmene.
Noe bra serveres i løpet av de 150 minuttene filmen varer. Actionscenene for eksempel. Den siste varer i rundt 20 minutter og er koreografert som en russisk ballett – utsøkt. Scenen veier nesten opp for alt det andre som ikke fungerer, og den bidrar også til at helhetsinntrykket løftes et lite hakk.