Dette er den tredje utgivelsen i Nysgjerrigper-serien, som er et samarbeid mellom Mangschou forlag og Norges forskningsråd. Det er en fagbokserie for barn om forskning og vitenskap, som ser ut til å ha funnet sin form: Solid fagkunnskap formidlet på en lettfattelig måte og med et imponerende bildemateriale, fint balansert med munter-naivistiske illustrasjoner av designbyrået Yokoland. I tillegg portretteres en forsker på det aktuelle fagfeltet, denne gang professor og robotforsker Kristin Ytterstad Pettersen ved NTNU. Slik får vitenskapen et menneskelig ansikt.
Det er gledelig at forlaget tør stole på at barn og ungdom orker å lese såpass mye fagtekst. Eller at foreldre tar seg tid til å lese for sine barn. Gjør de det, vil de også selv lære mye, i dette tilfellet om roboters gjøren og laden. De blir i stadig større grad en del av dagliglivet og arbeidslivet. Med en vid definisjon av begrepet, vil også mobilen og vaskemaskinen din regnes som roboter. Visste du at en av de første industrirobotene ble utviklet i Norge av Ola Molaug? Den sprøytelakkerte trillebåren hos Tralfa på Bryne. Ellers blir spesialiserte roboter brukt av kirurger, mineryddere, romforskere, havforskere, letemannskaper, servicearbeidere og helsepersonell. På St. Olavs hospital i Trondheim fins det transportroboter som henter og bringer utstyr på egen hånd, og som sier fra på trøndersk hvis du står i veien: Fløtt dæ! Det fins til og med armproteser som fungerer som roboter, styrt av elektriske signaler fra underarmsmusklene. Alt dette er imponerende , og i mangel av en narrativ utvikling, beveger boka seg fra det ene vitenskapelige høydepunktet til det neste. Hvis man likevel prøver å lese boka som en fortelling, har den én helt: Forskeren. Forskeren arbeider utrettelig dag og natt med å oppfinne nye og bedre roboter som skal gjøre livet bedre for oss alle. Han eller hun fins overalt på kloden, og særlig i NASA og i Forsvaret. Det fins ingen skurker i denne fortellingen, ingen økonomiske hindringer eller politiske betenkeligheter. Det eneste problemet ligger i Tiden selv, for ting tar tid også i forskningen. «Dette er bare begynnelsen» lyder bokas siste setning.
I bunnen av fremstillingen ligger en fremtidsoptimisme og vitenskapsoptimisme som minner mer om 1800-tallet enn om 2000-tallet. Refleksjoner over teknologiens plusser og minuser forekommer ikke. Slik sett får boka et merkelig uskyldspreg.