På den fornemme herregården Sterne er forberedelsene for Emerald Torringtons tyveårsdag i gang. Året er 1912. Tjenestepikene forbereder skilpaddesuppe og sjokoladekake med grønne sukkerroser mens penkjoler og lakksko tres på, og relasjoner mellom søsken, mor, stefar, tjenestepiker og bekjente pensles ut for leseren. Vi lærer at i disse omgivelsene er manerer, måter og blikk alltid bærere av tegn som viser noe annet enn førsteinntrykket.

En grusom togulykke et stykke unna endevender situasjonen. De overlevende passasjerene er tvunget til å søke ly på herregården. Charlotte, moren i huset (og den barnsligste og trassigste av dem alle), stolt over å ha klart å kjempe seg forbi over rangstigen disse menneskene tilhører, nekter å hjelpe til. Ansvaret faller på den yngre generasjonen, særlig bursdagsjenta Emerald, som nå må vise hva hun er laget av. Vi følger karakterene gjennom et dramatisk døgn der det flimrer av blikk og begjær, sjalusi og bedrageri, hemmeligheter og etter hvert en spøkelsesaktig magi.

Og mot slutten blir den edvardianske stemningen riktig så mørk og horroraktig. De ubudne gjestene blir forsøkt holdt utenfor selskapet, men smyger seg inn overalt og blir stadig flere: "Emerald var rystet, og de tilstedeværende også, de var tvers igjennom rystet og måpende, alle sammen […] De elfenbenshvite, grønne og rosa konturene av selskapskjolen hennes, det fyldige brune håret, den gnistrende perlebesatte kammen, melkehvite halsen og myndige haken var hovedfokus for de uensartede menneskene som iakttok henne." — Det lakkerte selskapet står i kontrast til de ubudne, som ligner gjenferd der de mumler i kor at de er sultne, med funklende, lysende øyne som venter på å bli hjulpet.

Det er som om huset transformeres mens den ene av gjestene, tydelig fra en høyere sosial rang, smyger seg inn og tar plass blant de fornemme – for så å vise seg å være en gammel bekjent av Charlotte ... En selskapslek tar en usmakelig form, ute bygger det opp til storm; sakte men sikkert glir sceneteppet til side.

Forfatter Sadie har blitt sammenlignet med en litt frekkere Jane Austen. Men jeg opplever likevel aldri at de utstuderte og velskisserte skikkelsene hos Sadie har den samme relevansen som enkelte tidløse karakterer, på magisk vis, kan synes å ha for en selv og ens eget liv.