Åpningslåta «Eternal Rains Will Come» river oss tilbake til 70-tallet som et ekko av Keith Emersons orgel-riff. Det blir fort tydelig at deres ellevte full-lengder, «Pale Communion,» er en oppfølger av «Heritage» fra 2011. Men denne gangen er de enda mer nådeløse og har visket ut alle spor fra de tidlige årene med death og black metal. Kanskje til frustrasjon for gamle fans, men til fryd for mange andre.
Åkerfeldt er eneste originalmedlemmet igjen i Opeth, og er naturlig nok hjernen bak det hele. Det er tydelig at han er inspirert av Steven Wilson som også har mikset albumet, og låten «Moon Above, Sun Below» er et tydelig eksempel på dette. Derfor får man et lite inntrykk av etterligning, men bandet klarer å sette en liten særegenhet på låtene. Åkerfeldt er heller ikke det man kan kalle en fantastisk vokalist. Han har blitt bedre på clean vokal de siste årene, men har fortsatt et stykke igjen. Det hjelper derfor på at de har gitt rom for mange spennende flerstemte koringer. Låtene inneholder også gode arrangement bygget opp rundt improvisasjon, avanserte riff, utradisjonell struktur og flere gode melodier.
Selv om detaljene kan perfeksjoneres , har Opeth overgått seg selv med dette.
