Finsk helaften var det torsdag kveld i Kilden i anledning 150-årsjubileet for Jean Sibelius’ fødsel. Det ble en helaften med svært ulike blikk inn i denne storartede komponistens mangfoldige verk. Ikke nok med at musikken var finsk, også dirigenten var det. Okko Kamu er et kjent navn for mange i Norge siden han var sjefdirigent for Oslo Filharmoniske fra 1975 til 1979. I dag er han sjef for Lahti Symfoniorkester.
Konserten ble innledet med tre tonedikt: «Barden» fra 1913, «En saga» fra 1892, bearbeidet i 1902, og «Scene med traner» fra 1903. Disse gir samlet et inntrykk av hvor forskjelligartet Sibelius’ musikk kan være, «Barden» med et sjeldent fokus på harpen som soloinstrument og et tydelig mer moderne uttrykk enn i «En saga» som med sine 20 minutter kan virke både overlesset og langtrukkent. «Scener med traner» ble en slående kontrast med sin nærmest natur-kopierende stil. Samtlige tre verk ble fremragende spilt. Særlig beundret jeg dirigentens evne og vilje til å tone ned, til å avdempe, til å lytte seg inn i mystikken og til å få musikerne med på notene, rett og slett.
Så kom kveldens store verk: Sibelius’ andre symfoni. Jeg må medgi at jeg hadde gledet meg helt spesielt til å høre Okko Kamu gjøre dette. Jeg bodde i Oslo da han var i filharmonien og jeg var en stor beundrer av ham. Men denne gang ble jeg skuffet. Denne symfonien er ofte spilt, enda oftere spilt inn, og selv her i Kristiansand er det bare to år siden sist vi hørte den, da med Orkester Norden og med Rolf Gupta på dirigentpulten. Jeg innrømmer at jeg føler meg liten når jeg har innvendinger til en berømt finsk dirigents tolkning av et av Finlands nasjonale ikoner. Men jeg syns den ble for stiv og pompøs, for langsom og for alvorlig. Visst er det alvorstung musikk. Skjebnetung er den, men ender i en strålende triumf. Og når feberen mangler, den undertrykte uroen i de stille partiene, det eksplosive som bare ulmer, når det bare blir stille og fredelig og ikke fullt av uro, da blir finalens triumf en klisjé.