I 2014, som Roy Jacobsen fylte 60 , har han utgitt sin 22. bok. Denne gangen en novellesamling med gjenopptrykk av 13 tidligere utgitte tekster. Jacobsen er en kjempe i norsk samtidslitteratur, kanskje mest kjent for romanen Seierherrene fra 1991. Han har gitt ut novellesamlinger, en barnebok og en biografi om Trygve Bratteli. Årets noveller bærer preg av å være skrevet av en mann. Så godt som alle de 13 handler utelukkende om menn og gutter, og nesten alle skildres i deres møte med naturen. En blir nærmest hensatt til forgangen tid ved lesing av novellene, til en førmoderne tid i Bygde-Norge. Selv de få historiene som er lagt til Oslo handler i hovedsak om en annen tid.
Den røde tråden i novellene er menns streben med å være. I forhold til natur først og fremst, men derigjennom også i forhold til andre. Jacobsens menn er alene, de er tunge og tungsindige. I den grad kvinner dukker opp, er det oftest som bipersoner som setter i gang erotiske forstyrrelser i mennenes sinn.
Tekstene har lite dialog, men desto mer ladet spenning. Jacobsen forteller aldri hva mennene føler, men beskriver sinnsstemningen gjennom handlingene deres på et hemmingwaysk vis. De slår i spikre, de kjører traktor over isen og de kaster stjålne blikk på kvinnefolk. En av dem voldtar også, uten at det blir gjort noe nummer av det. Det liksom bare skjer, og sånn var det.
Men selv om alle de 13 novellene i boka har mannlig synsvinkel og handler om maskulinitet, er det et betydelig indre sprik dem i mellom. Tittelnovellen «Si unnskyld» forstår jeg rett og slett ikke, mens bidraget om tyrkernes herjinger med opprørere i novellen «Den høyre armen» stikker seg ut som et avvik mellom de øvrige novellene.
I årets hylningsbok til Jacobsens 60-årsdag «Til Roy» skriver forfatterkollega Lars Saabye Christensen at Jacobsen løfter fram «alminnelighetens mysterier», mens Tom Egil Hverven omtaler Jacobsens grep som «framkalling av det utviskede». Og de har rett. Jacobsen er en stor, stor ordkunstner, om det er det ingen tvil. Han veier ordene, og bruker færrest mulig for å si så mye det går an å lade dem med.