Brødrene er for lengst i gang med «Intolerable Cruelty», en komedie/romanse med George Clooney og Catherine Zeta-Jones i hovedrollene. «The Man Whos Wasn't There» er deres høyst personlige bud på 40-tallets «film noir»-dramaer. Og slik sett er den selvfølgelig i sort/hvitt.Og som i de klassiske «film noir»-produksjonene omhandler det ekteskapelig utroskap, kynisme, desillusjon, sterkt begjær av ymse slag, anrettet i en atmosfære av fatalistisk skjebne.Stedet er en søvnig by i det nordlige California, året er 1949. Livet til frisøren Ed (Billy Bob Thornton) flyter jevnt av gårde, i kjedsomhetens halvlys. Men tilværelsen har glør under asken: Hans kone (Frances McDormand) er utro. Og hun har planer for sitt liv der Ed ikke er en fremtredende del. Et mål og et svar hos/for henne, er den lokale rike oppkomling, i James «Tony Soprano» Gandolfinis skikkelse.Frisøren Ed er en av de passive. En av liljene på marken. En av dem den danske forfatteren Herman Bang kalte «De stille eksistenser». En velsoignert, dannet gentleman. Tilsynelatende. La oss bare melde kort og knapt: Han har en stygg og gammel tankegang. Et av brødrene Coens (regi og manus flyter i hop hos dem, i alle filmene) særmerker, deres signatur, nærmest, er at de tøyer deres historier. Alltid et hakk mer enn de fleste filmskapere. De tøyer, vrir og vender på sine historier, og de tøyer, vrir og endevender klisjeer. Både rent filmatisk og våre klisjéoppfatninger. Slik også her: Ed planlegger å presse sin kones elsker for penger. Formål: Han vil investere i hva han tror er selve Fremtidens bransje: Rensing. Renseribransjen. (Dry Cleaning)Det hadde ikke vært en brødrene Coen-film om ikke kortene hadde blitt katastrofalt snudd og forbyttet. Planene hans går fryktelig galt, for å si det rundt. Og dermed blir det hele noe mer enn et klassisk «film noir»-drama. Filmen får en psykologisk utvidelse i sin mennesketegning, sett i forhold til førtitallsfilmene, samtidig som den blir gitt et ironisk sidelys. Samtidig som filmen leker og flørter med «film noir»-genrens atmosfære, stil, tone, virkemidler.Det er først og fremst og sist Billy Bob Thorntons film. Aldri, føler undertegnede, har han levert et mer mangefaset portrett enn hva han gjør her. Spe og mild som lyden av en «uro» kan han virke, samtidig med overrumplende mørke sider. Og det hele avspeiles i Thorntons ansikt og holdninger. Det avspeiles like fint som når vinden stryker over gress og lager lys— og skyggevirkninger. Men han er omgitt av en meget kompetent stab skuespillere. Der å fremholde Frances McDormand (sheriffdama i Coen-brødrenes «Fargo»). Hun strekker tolkningen sin helt til grensen av parodien, men er aldri over grensen. Tilbake står et frysende dyktig portrett av en kynisk, langtidsberegnende femme fatale, ulikt det meste hun har prestert på filmlerretet tidligere.Og James Gandolfini leverer, som sedvanlig, en margsterk kombinasjon av bøffeltyngde og finstemte detaljer.Sum: Original, overrumplende, meget velspilt. Både en dyktig pastisj og et helt selvstendig verk. En fryd av en film!The Man WhoWasn't There.USA 2001. Regi: Joel Coen. Manus: Joel Coen. Ethan Coen.Skuespillere: Billy Bob Thornton. Frances McDormand. Michael Badalucco. James Gandolfini. Katherine Borowitz. Jon Polito. Scarlett Johansson.