«Menneskets sjel er en rydning i skogen, og for det guddommelig rene og lyteløse må det være umulig å begripe hvorfor den hele tiden gror igjen».

Denne setningen sier noe om hva Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt handler om, og den røper også noe om språktonen i verket.

En tid for alt er ingen hverdagsroman. Det er en roman som byr leseren motstand, først og fremst ved sitt omfang (560 sider), dernest ved sin tematikk og også i det språklige. Men det er en type motstand som det er vidunderlig å bryne seg mot.

På hver eneste side møter jeg noe jeg gleder meg over, eller grøsser over, fryder meg over. Ikke en side er likegyldig. Av og til blir jeg fullstendig satt ut av en formulering, en tanke, en hendelse. Men nå er jeg altså blant dem som finner glede i å lese en formulering som denne: «{hellip} men så, idet partiklenes tetthet gradvis økte, ble de allerede mørke flatene svarte, de hvite grå, til skumringsprosessen var fullendt og alle farger var dekket av nattens for øyet ugjennomtrengelige lag av mørke». En annen måte å si det på ville jo vært at «det ble mørkt».

Det som i tillegg driver meg fra side til side er forventningen om hva som skal komme. Forventningen etableres allerede fra første side: «Av en eller annen grunn har kjerubene, disse fetlande og rødkinnede guttebarna som senrenessansens og barokkens malerier svømmer over av, blitt stående i bevisstheten vår som selve bildet på englene. Og helt galt er vel ikke det, siden englene i denne epoken på mange måter var i sine velmaktsdager». Siden det ikke er helt galt, må det komme en utdypning, og den kommer.

Historien om englene er så spennende og omfattende at en trygt kan fastslå at engler heretter har fått en ny og til nå uant plass i norsk litteratur.

Engle-fortellingen går over i Bibelhistorien. Leseren får historien om syndefallet, om Kain og Abel, og enda mer om syndfloden og Noah og hans familie som bygde Arken og overlevde. Lot og hans hustru er også med, og som den siste av Det gamle testamentes figurer som møter englene, har Esekiel fått bred plass.

Dessuten får leseren historien om renessansemennesket Antinous Bellori, mannen som møtte englene som barn i Nord-Italia på slutten av 1500-tallet og som senere kom til å skrive den viktigste avhandlingen om engler noen sinne. At Bellori er Knausgårds oppfinnelse, nødvendig som sannhetsvitne for alt det som fortelles om engler i boken, kan en jo vite, og likevel bli nærmest overbevist om riktigheten av det som påstås.

Først på side 509 forlates Bibelhistorien og englehistorien, og vi befinner oss på norskekysten i vår tid. Englene har degenerert til måker. Og endelig møter vi Henrik Vankel, hovedpersonen i Knausgårds første roman, Ute av verden, den som skal bli en trilogi til slutt og som vi altså nå har fått andre bind av.

Og på 50 kjappe sider får jeg som leser vår egen tid og våre egne menneskelige dilemmaer midt i fleisen, i et språk som er langt mer hverdagslig, rått og brutalt enn det ofte så poetiske og av og til omstendelige språket Bibel-fortellingene er fortalt i.

På disse siste 50 sidene møter jeg for første gang i boken banneord, eller en seksuell handling beskrevet, og en jeg-forteller som tenner en røyk. Og her er hans selvbilde:

«Så dypt nedsenket i følelsenes pøl av skam og forakt, selvmedlidenhet og små, pisslunkne strømmer av glede hadde jeg vært at jeg ikke en gang ante noe om hvor æreløs denne tilværelsen var. Det var der inne fra jeg så verden, det var derfor den virket så liten og ubetydelig, mens jeg selv, omsluttet av mine tankers mørke, hadde utviklet meg til noe soppaktig, noe mykt og slimete som hadde vokst til groteske proporsjoner»

Den som på dette tidspunkt vil lete etter forbindelsen mellom bokens siste del om Vankel i nåtiden og de 500 sidene foran med engler og bibelske personer, kan bla tilbake til side 14 der Bibelens Lot og hans begjær i forhold til sine døtre omtales: «For så tett kan begjærets tanker filtres sammen over bevissthetens himmel at ikke så mye som en strime lys slipper ned til sjelen, hvis mørke og fuktige bunn utelukker alt annet liv enn det aller mest laverestående; mose og sopp, biller og makk, en og annen slimete snegle som blindt kryper rundt i dynnet».

Det guddommelige og det menneskelige handler det om, om en gud, Herren, som tilsynelatende slett ikke har den hele og fulle oversikten, om hans engler som faller og forfaller, om menneskene som ikke bare skaper sin fremtid, men også omskaper sin fortid. Og om hvordan det hellige mer og mer blir noe abstrakt, «slik at man rett og slett ikke ser det helliges materialitet, mens alt som vedrører den fysiske naturen, utelukkende blir betraktet som konkret, slik at man heller ikke er oppmerksom på den fysiske naturens immaterielle sider».

Stoffet, susjettet, temaene, alt det denne boken handler om, kan synes nærmest overhendig, egnet til å forløfte seg på. Desto mer imponerende er måten Karl Ove Knausgård har løst problemene på. I en organisk strømmende fortelling, i et språk med vidd og eleganse, med en velutviklet evne til å holde leseren fanget og drive henne videre, har forfatteren her levert «den vanskelige nummer-to-boken» i en fasong som ytterligere styrker oppfatningen av ham som en ganske enestående forfatter i det norske litterære landskapet.

Og tro nå ikke at humoren, leken og den sprudlende gleden er fraværende i boken med så mye alvorlig på tapetet. Bare smak på dette, Belloris store drøm der han hvileløst jakter rundt i barokktidens italienske landskaper på leting etter engler: «Stå med en engel i favnen på et torg og si: se her.»

Eller denne, når Kain og Abel krangler om hvorvidt det er mulig å dra til Eden for å se kjerubene. Abel vil dra, men stoppes av Kain:

«Det vet du at du ikke kan, sier Kain. — Det er oss nektet.

— «Er oss nektet»?

-Ja.

— Kan du ikke i det minste kle dine begrensninger i ditt eget språk?»

Emil Otto Syvertsen

BOK

En tid for alt

Forfatter: Karl Ove Knausgård

Roman

Forlag: Oktober