Det andre bindet av Ingar Sletten Kolloens Hamsun-biografi — som har fått undertittelen Erobreren - er ferdig, og til sammen har vi nå fått en beretning på nesten tusen sider om den store og kontroversielle dikteren. Det er selvsagt altfor mye - særlig når det er mest liv og svært lite litteratur det dreier seg om. Kolloen skal visstnok redigere det hele ned til en ettbinds-utgave på 350-400 sider med tanke på det utenlandske markedet. Det hadde vært nok også på det norske.
Det blir nemlig ubegripelig mange ord, og når Kolloen ikke tilfører den viten vi allerede har om Hamsuns liv særlig mye nytt, er det nokså uforståelig at det svære volumet har vært nødvendig. Han har riktignok hatt tilgang på deler av psykoterapeuten Johannes Irgens Strømmes stenografiske notater og det gjenoppdagede hamsunske privatarkiv, men det er vanskelig å se at den informasjonen dette har tilført biografien, er av særlig oppsiktsvekkende art. I hvert fall ikke utover det familietragiske. Men det er vel muligens nettopp det Kolloen har hatt bruk for, i og med at det er her hans hovedfokus ligger - og det er mye tydeligere i dette andre enn i det første bindet. Erobreren er nemlig nesten like mye en biografi om Marie Hamsun som om ektemannen. I hvert fall er forholdet dem imellom - som beskrives som en kontinuerlig krig - sterkt eksponert. Biografens sympati ligger avgjort mest hos Marie, mens Knut Hamsun selv i store deler framstår som en egosentrisk bølle. Også trekanten Knut, Marie og Victoria (Hamsuns datter fra første ekteskap) blir viet mye oppmerksomhet. Og det er nettopp levendegjøringen av den familiære maktkampen som er denne Hamsun-fortellingens mest engasjerte og engasjerende del. Her makter Kolloen, som den dyktige fortelleren han er, å rive leseren med. Slikt stoff pirrer vår kikker-trang.
Måten det hele blir fortalt på, er også denne gangen det mest særegne trekket ved biografien. Kolloen prøver åpenbart å lytte seg inn til en slags Hamsun-«sound». I lange sekvenser går dermed biografens og den/de biografertes stemme opp i en høyere enhet - og da skifter teksten også tempus. Hendelsene kommer så nær at de blir gjengitt i presens, som tankereferat - og vi får nære tidsreferanser som «i går», «i morgen», «i fjor» osv. Dette er selvsagt leservennlig i den forstand at historien dramatiseres, og det skapes en illusjon av at det er Knuts og Maries egne stemmer som snakker direkte til oss. Men det er også en problematisk metode, der leseren får vansker med å skille mellom fakta og fiksjon. Kolloen har riktignok rustet seg med et ganske kolossalt noteapparat, men siden dette er plassert som sluttnoter, blir det svært slitsomt og irriterende i lengden å stadig måtte slå opp bak i boken for å finne ut hva som er Hamsun og hva som er Kolloen.
Resten av beretningen har forholdet Hamsun - nazismen i sentrum. Og her går Kolloen lengre enn alle biografer før ham - hvis en ser bort fra Jørgen Haugans nylig utkomne litterære biografi Solgudens fall - i å gjøre Hamsun til en bevisst og steil nazist. Han begrenser seg da ikke til krigsårene, men dokumenterer at herren til Nørholm betraktet Hitler og Quisling som redningsmenn helt fra de sto fram i offentligheten som nasjonalsosialister. Da er det påfallende at biografen ikke i særlig grad reflekterer over forholdet mellom politikeren og dikteren. Det kan virke som om han ikke våger å gå inn i dette minefeltet, eller det passer muligens ikke inn i hans fortellerstrategi, som jo først og fremst fokuserer på et rent biografisk forløp. I stedet har han skjøvet denne problematikken ut i et etterhengt kapittel der han blant annet hevder følgende: «Diskusjonen om det finnes nazistisk tankegods i Knut Hamsuns diktning, blir vi neppe ferdig med. Hans litteratur er velegnet til å undersøke forholdet mellom fantasi og tanke hos kunstnere. Det er mulig å spore forbindelser mellom i hvert fall nazismens mindre blodige Janus-ansikt og hans diktning. Men politikeren Hamsun har én, monoman stemme. Dikteren, derimot, har utallige, og de motsier hverandre hele tiden, noe som gjør det særdeles vanskelig å identifisere et ensartet politisk partitur i kakofonien av stemmer.» Mange vil være enig i en slik betraktning, for dermed kan vi redde forfatterskapet ut av den forkvaklede politikerens klør. Men hvorfor er ikke dette innreflektert i selve biografiteksten? Det mangler nemlig ellers ikke på kobling mellom liv og verk der, særlig hva angår forhold i det hamsunske ekteskap.
Oppsummert blir Kolloens to bind Hamsun-biografi en godt fortalt og underholdende beretning, men i og med at den først og fremst oppholder seg ved det biografiske og anekdotiske, blir fornemmelsen av at vi her har fått en overdose nærgående Hamsun-liv vel sterk. Diktningen er tross alt mer interessant enn mannen, og den får vi høre altfor lite om.
Oddbjørn Johannessen
En overdose Hamsun-liv
BOK
Hamsun. Erobreren
Av Ingar Sletten Kolloen
Biografi (bind 2)
Forlag: Gyldendal