Hun er jo 17 år, kan hun ikke få bestemme over livet sitt selv?

Hun skjønner ikke hvordan legen kan tro hun er manisk.

Vi opplever tankene hennes, og hvordan hun prøver å takle den nye tilværelsen.

Begynnelsen er merkelig, du aner helt fra begynnelse at det er en forstyrret person det dreier seg om. Det som er så bra med denne boka, er språket og hvordan hovedpersonen blir skildret. Språket er helt fantastisk. I første del av boka bruker hun kun komma, aldri et eneste punktum, og «en setning» består av to ord. I neste halvdel av boka bruker forfatteren bare punktum, ikke et eneste komma eller utropstegn. Det får en litt artig effekt, språket passer liksom med personen. Du syns synd på hovedpersonen når du tenker på hvilken sinnstilstand hun er i.

Hovedpersonen halvveis ut i boka er en plaget person som tenker for mye på livet og alt det innebærer. Hun mister ofte kontakt med omverdenen og forsvinner inn i en transe, der hun hopper rundt på enger fylt med blomster.

Ved slutten av boken har hovedpersonen forandret seg en del. Hun har sluppet ut av psykiatrisk avdeling og begynt å jobbe seg tilbake til et normalt liv. Hun har fått streng beskjed om å ta medisinen sin, og derfor blir hun friskere for hver dag som går. Det gjør at boka blir litt kjedeligere. Det er mye mer interessant og fascinerende å lese om en forstyrret person.

I boka er det ingen spesielt gode sammenligninger, metaforer eller andre språklige virkemidler.

Forfatteren har lagt vekt på en del andre virkemidler, som mangel på tegnsetting og på rytmen i språket. Forfatteren har konsentrert seg om å skrive sært om morsomme hendelser, og det syns jeg i noen tilfeller er vel så bra som metaforer og sammenligninger. Boka er merkelig, det er alltid noe helt sprøtt som skjer. Veldig ofte sier jeg til meg selv: «Er det mulig, går det an?» Etterpå tenker jeg at forfatteren har vært flink. Jeg er sikker på at det var dette hun ville få til.

«Jeg plukker en blomst. Studerer den. Den har litt fiolettaktig blader på nært hold. Den er ikke helt hvit. Jeg stryker den over kinnet. Sakte. Over øynene. Over munnen. Over nesen. Den lukter gress. Den lukter luft og jord og vann og litt persille. Jeg lukker øynene. Jeg spiser den. Tygger meg sakte gjennom de tynne kronbladene. Stilken. Tar en ny og enda en til. I blinde. Jeg har ikke spist i dag. Jeg spiser blomster til frokost. Fordi jeg har lyst. Jeg smiler før jeg åpner øynene.»

Slutten var basert på tittelen, noe som gjorde at den ble veldig bra, selv om jeg syns forfatteren dro ut de ti siste sidene. Hadde det vært opp til meg, hadde hun ikke trengt å treffe Mats igjen. Det hadde ikke noe med slutten av boka å gjøre. Det ble som en løs tråd.

Jeg hadde lyst til å rive sidene ut.

Vurdert av

Beathe Berntsen

Tingsaker skole