RISØR: Det er «musisk» i Risør om dagen. Festivalmenyen er spennende, og spenner vidt. I det ene øyeblikk rystes man av en enkel fløytesats, skrevet av den koreanske komponisten Isang Yun.— Jeg tror dere trenger å vite at denne mannen har tilbrakt det meste av sitt liv i fengsel, som politisk fange uten å ha gjort noe galt i vanlig forstand, sa fløytisten Jazues Zoon fra Nederland før han spilte stykket.Og så rev han oss bort. Fløytet oss gjennom indre kamp de få minuttene det varte. Moderne musikk, ja, men med sterk virkning. Slitsomt for kroppen og sinnet. Og i samme konserten, i Risør Rådhus i går middag, kom Antonio Bibalos «Autunnale - suite de concert» - med Tom Ottar Andreassen på fløyte, Eirik Raude (!) på vibrafon, Knut Erik Sundquist på bass og Sveinung Bjelland på klaver.Humør og humor

Jeg har alltid syntes at Bibalos musikk er litt tung, litt vanskelig, særlig operamusikken hans. Men disse musikerne serverte oss en humørfylt Bibalo. En Bibalo til å more seg med, til å flire litt med, til å bli feststemt av. Noen mener musikk - og særlig kammermusikk - er noe veldig alvorlig. Og noen blir en smule provosert av bredden i Risørfestivalens program i år. Det er jo så få av de gode, gamle kammermusikk-sviskene.- Det er et meget dristig program, sier musikk-selger og musikkformidler Kjell Hillveg, han som holdt åpningstalen for festivalen på tirsdag.- Jeg mener, bortsett fra Mozarts blåsekonserter, så er det masse musikk som er lite spilt, Stravinskij, Irgens-Jenssen, kammermusikk av Ravel og Debussy. De stoler veldig på publikum her. Men det har jo vært profilen i ni år. Og så denne fantastiske viljen til å sette sammen spennende ensembler, blande musikerne i Risør Festival Strings og de innhyrede musikerne fra utlandet, det er helt fenomenalt, synes han.Unik mulighet

— Og så er det jo fullstendig mangel på Brahms og Beethoven. Her er det ikke snakk om å «safe» på noen måte, sier mannen som antakelig selger flest klassiske plater i Norge, og som er ranket som en av de 20 mest innflytelsesrike mennesker i norsk musikkliv.- Kombinert med den lave billettprisen gir det folk anledning til å få høre musikk de ellers aldri ville hørt, fortsetter han.- Men kammermusikk har jo ry på seg for å være noe vanskelig, noe nesten utilgjengelig, noe for de få og utvalgte?- Jeg har alltid likt kammermusikk. Det er en enklere musikk å bli kjent med, for det er så få stemmer, lydbildet blir enklere, sier Hillveg, også kjent som spaltist i Aftenposten og programleder i radio, og fra utallige opptredener i musikkgjetteleken Kontrapunkt.Gåsehud

Nå går han bare rundt og nyter. Han sier han får gåsehud av god musikk, og vi skulle gjerne ha brakt et nærbilde av ham i shorts, for eksempel. Men det lot seg ikke helt arrangere. Skal vi tro ham på hans ord, så er det kort mellom gåsehudøyeblikkene hans her i Risør.- Hvem som har klistret det merket på kammermusikken at den er vanskelig, det vet jeg ikke, sier han, og forklarer at han lytter med kroppen.- Hørsel og smak er mine opplevelsesorganer. Jeg fikk gåsehud første gang jeg spiste bearnaise-saus også. Synet gir meg ikke det samme, sier han, og korrigerer seg selv: - Forresten, en gang jeg stod og så utover Praha gjorde det så sterkt inntrykk at jeg fikk tårer i øynene. Men det var fordi jeg visste at her har Mozart levd, sier han. Og mener 90 prosent av oss hører på musikk med kroppen mer enn med hodet. De fleste av oss har kroppslige reaksjoner på musikken, mer enn den intellektuelle reaksjonen.Spiller med kroppen

Og så opplever vi den finske fiolinvirtuosen Pekka Kuusisto på konsert. 22-åringen har hatt en kométkarriere de siste tre-fire årene, etter at han sent på året i 1995 gikk hen og vant den Internasjonale Sibelius-konkurransen i Helsinki. Nå har han sin egen festival i Finland, og synes det er fabelaktig å være på festival i Risør. 22-åringen spiller Stravinskij i Risør. Og han spiller ikke bare med sin Stradivarius fra 1702, men med ansiktet og hele kroppen. Han blir alltid spurt om hvorfor han gjør det slik, og svarer alltid at han gjerne vil uttrykke noe med musikken.- Og hvis jeg skal si at «Dette var spennende», så sier jeg det ikke slik, forklarer han - og hvisker setningen forsiktig og uengasjert. Deretter viser han med hele kroppen hvordan han vil si det.- Men da jeg fikk se meg selv på norsk TV for et øyeblikk siden, syntes jeg det var ganske voldsomt. Ser jeg virkelig så vill ut når jeg spiller, spør han.Ny generasjon

Kanskje er han representant for en ny generasjon musikere som har et annet forhold til musikken enn forgjengerne hadde? Han synes ikke musikken - den klassiske - er så forferdelig alvorlig. Han ser mye humor i Bach og Mozart.- Så mye av musikken var skrevet som underholdning. Ta Bachs solo-partita for fiolin. Den blir sett på som noe av det aller vanskeligste å spille, og derfor forholder vi oss så seriøst til det. Men det var i utgangspunktet underholdningsmusikk. Bachs berømte «Gavotte», sier han, og nynner melodien, - det var datidens rock'n roll, sier han, og medgir at han sjelden hører på klassisk musikk på plate. Da må det heller bli rock eller det helt nye innen populærmusikken. Likevel farter han verden rundt og spiller Sibelius fiolinkonsert. Til nå har det blitt 65 ganger. Men han har oppdaget en lite spilt fiolinkonsert av russeren Sergeij Tanejev. Og den vil han gjøre like ettertraktet som de kjente fiolinkonsertene. Han har spilt den med Chech Philharmonic, og nå skal han spille den med Cleveland-orkesteret i USA. Men først blir det mer Stravinskij i Risør.- Det er musikk full av humor. En tørr humor, sier han. Og håper han får beholde sin Stradivarius - som er utlånt fra en finsk bank - til 2002. Han vil gjerne spille 300-års-jubileumsmusikken på den.