Så: En dag okkuperes huset av israelske soldater. Familien får lov til å oppholde seg i stuen i førsteetasje. Tilstøtende rom får de lov til å bruke etter forespørsel. Annen etasje, hvor barna har værelsene sine og foreldrene soverommet, er totalt forbudt område.
Rent konkret er dette en stram liten fortelling om mental klaustrofobi og de psykologiske virkninger en slik situasjon skaper, en situasjon som kan ligne en kidnappingsaffære.
Håndholdt kamera, kornete bilder, mye nærbilder, meget hverdagsnært skuespilleri, gir økt autentisitet og nærvær.
Men: Filmen er så klokt oppbygd og utskrevet, så bevisst og poengtert avviklet at det hele kan ses på som en metafor på et land under okkupasjon.
Det nedfelles flere klokskaper som har brennvarm aktualitet, men som også bryter aktualitetsrammene og blir til allmenngyldig visdom. Som en dialog der det sies: — For ham betyr prinsippene mer en hensynet til barna. Til hvilket det svares: - Noen ganger må en det, noen ganger er nok nok.
Den generelle visdommen avspeiles også i enkelte kommentarer, som «Den som tilgir er den sterkeste» og «De feige er de som tror på vold og arroganse».
Noen vil kanskje oppleve denne filmen som et provoserende partsinnlegg i Midtøsten konflikten.
Denne anmelder ser en klok og human film om en okkupasjons vesen og virkninger. Og om menneskers vilje, tross og utholdenhet.
En virkningsfull og dypt tanketennende film. Se den!
Knut Holt
Private
Italia 2004
Regi: Saverio Constanzo
Manus: Camilla Constanzo, Saverio Constanzo
Skuespillere: Hend Ayoub, Mohammed Bakri, Lior Miller, Arin Omary, Tomer Russo
Språk: Arabisk, engelsk, hebraisk