Like fjern er han vel i folks bevissthet, både nasjonalt og lokalt. Alle kjenner Amaldus, men ingen kjenner Johan Martin, liksom.

Det kan være mange grunner til det, selv om malerne var samtidige og malte nokså likt. Like populære var de også. Etter Hans Gude var Johan Nielssen den som solgte flest bilder i Christiania kunstforening, mens Amaldus Nielsen var den som tjente mest på salget.

Johan Martin Nielssen (1835-1912) tilbrakte store deler av sitt liv i Tyskland, der han malte for sosieteten, og isolerte seg tverr og bitter i Kristiansand da han omsider flyttet hjem til Norge igjen. Han var ingen nyskaper, mesteparten av hans produksjon er preget av den brune düsseldorfertone som behersket norsk landskapskunst i et halvt århundre. Han malte nok forsiktig naturalistisk etter hvert, men det er langt fra ham og Fritz Thaulows fargesprakende landskaper!

Amaldus Nielsens (1838-1932) berømmelse skyldes i første rekke hans bilde «Morgen i Ny-Hellesund», et motiv han gjentok nærmest uendret 30 ganger gjennom et halvt århundre. Sammen med Gabriel Scotts roman «Kilden» om fiskeren Markus er jo dette blitt selve ikonet for Sørlandet. Også han var i utgangspunktet en düsseldorfer, selv om han benektet det, men vant etter hvert stor anerkjennelse som friluftsmaler og naturalist.

Og «Morgen i Ny-Hellesund» er et realistisk bilde, ingen idyll. Da han malte den første utgaven i 1881 var det ingen som synes at de små fiskerhjemmene på Sørlandet var idylliske. Det var han som oppdaget verdiene i disse motivene.

«Se bare hvilken finhet der er i alle disse saker, hvor klart, sant og behersket det er i fargen og hvor bestemt og sikkert tegnet. Amaldus Nielsen er en av våre populæreste kunstnere. Jeg vil si mer. Han er en av våre største,» skrev Erik Werenskiold om ham i 1883. Senere drev han lysstyrken i sine bilder opp i det maksimale i sine små impresjonistiske skisser fra Hvaler og Oslofjorden. Det hjelper selvsagt også på berømmelsen at hans arvinger skjenket 300 av hans bilder til Oslo kommune, som nå omsider stiller dem ut permanent i Stenersenmuseet, etter at de var stablet bort i et halvt århundre. Og i den senere tid er det skrevet to bøker om Amaldus Nielsen.

Og nå har også Johan Nielssen fått sin bok, skrevet av den utflyttede kristiansander Terje Strøm-Olsen, som vi ellers kjenner som en suksessfull impresario og musikalprodusent gjennom 25 år. Det er et solid verk, stort og fint å se på, og fremfor alt preget av grundighet, for ikke å si omstendelighet. Det er tydelig at forfatteren har nedlagt et stort arbeid i å finne fram til alt tilgjengelig materiale om kunstneren i norske og utenlandske arkiver. Siden Terje Strøm-Olsen er fjern slektning av Johan Nielssen — maleren var bror til hans oldemor - bærer boka til en viss grad preg av å være en slektskrønike. Men det skader jo ikke, bare den ikke blir for detaljert, slik som når gamle kristiansandere forteller hverandre hvem som er gift med tanta til han som var søskenbarnet til ho som hadde en fetter i Kuholmen som var broren til han som dro til Amerika.

Johan Martin Nielssens vokste opp i et velstående hjem i Vestre Strandgate 32, og forfatteren følger ham kronologisk gjennom karrieren, sammenligner ham med samtidige kolleger, og prøver å sette ham inn i en samfunnsmessig og kunsthistorisk sammenheng. Dette er en styrke for boka, men blir litt for omstendelig iblant. Noen avstikkere tar han også fra kronologien, som når han forteller om malerens utstillingsvirksomhet og representasjon i offentlige gallerier.

Johan Nielssen er i bunnen av sin sjel en typisk düsseldorfer, som fikk sine grunnleggende impulser hos den meget dominerende kunstprofessor Hans Gude, som utdannet 250 nordiske kunstnere i Düsseldorf, Karlsruhe og Berlin i løpet av sin lange karriere. Düsseldorferstilen dominerte norsk kunst i et halvt hundre år, med sin nasjonalromantiske og ikke så lite sentimentale kunst, eller «stuekunst, en lykkelig mor eller en sørgende enke eller en melankolsk solnedgang», som den første sjefen for vårt Nasjonalgalleri, Jens Thiis, beskrev den. Kristiansanderen kom til Düsseldorf som 25-åring, og delte i en tid atelier med Amaldus Nielsen. Han fortsatte hos Hans Gude da denne flyttet til Karlsruhe, og dro senere til München, historiemaleriets høyborg, der Kitty Kielland, Harriet Backer og Eilif Peterssen fikk sin grunnleggende utdannelse før de dro til Paris. I mellomtiden reiste han mye rundt i Europa, og besøkte også Norge flere ganger. I likhet med Amaldus Nielsen er han ikke bare sørlandsmaler, men malte både på Vestlandet og i Lofoten. Han gjorde, ifølge Terje Strøm-Olsen, stor suksess i Tyskland, og solgte altså meget godt også da han kom hjem til Norge igjen. Særlig ble hans akvareller satt høyt, og han var en ypperlig tegner.

Etter bildene i boka å dømme, viser han ikke den helt store dristigheten i sine naturalistiske bilder. Komposisjonen er den samme som i düsseldorferbildene, med en forsiktig inndeling i forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, og fargevalget fortoner seg i grunnen bare som viss oppstramming av düsseldorfer-koloritten. Men i sine senere landskapsbilder som «Vinterlandskap, Mesna» (ca. 1900) og «Vinter, Kolsdal» i Kristiansand (1905), som for øvrig gjengis to ganger i boka, oppnår han stor klarhet i fargene.

Om privatmennesket Johan Martin Nielssen vet vi mindre. Det er sikkert ikke Terje Strøm-Olsens feil. Han ser ut til å ha sjekket de kilder som finnes, og vi blir ikke særlig klokere på maleren underveis, men i følge forfatteren var han «skolert, begavet, belest, han hadde hatt innpass i det fineste selskap, sosialt respektert og kunstnerisk beundret». Aller minst får vite noe om hans skilsmisse, som mange har undret seg over. I en alder av nærmere 50 år, brøt nemlig Johan Nielssen, som ifølge forfatteren var over tvert med sin hustru og sine venner i München, og dro til Norge, syk, nervøs og utslitt, for fullstendig å forandre karakter, bli en enstøing, en hemmelighetsfull «underlig skrue». Og forfatteren mener å ha funnet den nærliggende årsak til bruddet.

Sommeren 1873 hadde Johan Nielssen giftet seg, 38 år gammel, med malerinnen Clemence Lederer, datter av selveste overborgermesteren i Wien. Da de etter 11 års ekteskap skilte lag, bodde de i München, der de var blitt venner med Henrik Ibsen. Og det var hans dramaer som fikk en skjebnesvanger innflytelse på ekteparets forhold, mener Strøm-Olsen. Julaften 1879 tilbrakte de i hjemmet til Henrik Ibsen, som forærte Clemence en førsteutgave av «Et dukkehjem» med dedikasjon. Det førte til at hun, som så mange andre, identifiserte seg med Nora, og følte at hun selv hadde vært sin patriarkalske og forfengelige manns lerkefugl. Hun var jo maler selv, og ville bli respektert som den hun var. Maleren selv følte seg stadig mer ille til mote i sitt skrantende ekteskap, og ble både brysk og innesluttet - han som hadde vært en slik omgjengelig fyr.

Overfor sin venn Johannes Norem i Kristiansand hevdet Johan Nielssen at Clemence var modell for Ellida Wangel i Ibsens skuespill «Fruen fra havet», hun som forlater sin mann fordi hun føler seg tiltrukket av en annen. Og dette ble for mye for maleren, som var oppvokst i et solid borgerlig hjem med sine klare normer for dannet oppførsel, mener Strøm-Olsen. Derfor må han ha følt seg tråkket på og at han hadde mistet ansikt. Og derfor ble han altså en «underlig skrue» for resten av livet. Henrik Ibsen skal selv ha kommentert ekteparets skilsmisse, som aldri ble formelt gjennomført, og sagt om Clemence at «hun nok ville angre det og føle forskjellen mellom å være den fraskilte fru N., og den ansette hr. N.'s hustru».

Og malapropos, så spiller kanskje maleren også selv en aldri så liten rolle i vår litteraturhistorie. Forfatteren gjengir Hamsun-forskeren Lars Frode Larsens antydning om at Knut Hamsun, som ble malt av Alfredo Andersen i Kristiansand og fotografert sammen med byens kunstnere, kan ha funnet navnet til sin helt Johan Nilsen Nagel i «Mysterier» i denne maleren som på samme tid kunne opptre «selvutslettende ydmyk og selvhevdende stolt».

Terje Strøm-Olsen har ikke lagt skjul på at han har uhelbredelig kreft, og må føle seg lykkelig for å ha fulltført denne boka. Litt småplukk kan vi nok påpeke. Språket er ikke helt godt. Strøm-Olsen gjengir altfor mange sitater i den gamle rettskrivningen. Han burde ha stolt mer på seg selv og tolket dem med sine egne ord. Det er også litt jålete å gjengi tyske sitater uten oversettelser, synes jeg. Boka kunne hatt godt av en språkvask som røsket opp i setninger som «Anine Nielsens niese ble gift med Johan Nielssens nevø - forfatterens besteforeldre, Marie og Leif Strøm-Olsen». Det er jo ytterst sjeldent at en nevø kan være besteforeldre. Videre døde Vilhelm Krag i 1933, ikke i 1935 - og Thomas Krag var ikke den eneste som ble satt på stake i Wergelandsparken. Vilhelm Krag sto der også, til han ble flyttet til teatret etter at byens unge kunstrebeller hadde revet ham ned av pidestallen. Og layoutmessig synes jeg det er litt tabloid å fylle margene på hver side med sitater fra brødteksten. Man må regne med at folk som kjøper en bok om Johan Nielssen også kan lese.

Men boka er grundig dokumentert, med bilder, personregister, utstillingsoversikt, registre over tilgjengelige kilder, og fremfor alt verksfortegnelse over de nærmere 300 bilder forfatteren har klart å oppspore. Det eneste vi mangler, er en oversikt over malerens liv fra år til år.

Amaldus vil vel stadig være den mest berømte av de to Niels(s)ene. Men hvem er den beste maleren av de to? Ja, si det. Fargebilder skal man ikke stole på.

Min konklusjon, etter å ha lest boka, er at Johan Martin Nielssen er en grei maler, på linje med mange andre i sin tid. Men er ingen forgrunnsfigur, som Olaf Isachsen kunne vært hvis han ikke hadde isolert seg, som Fritz Thaulow ble med sin naturalisme, og Harriet Backer ble med sine stemningsbilder og glødende interiører. Jeg skal ikke nevne Edvard Munch. Av de to sørlendingene, holder jeg foreløpig en knapp på Amaldus.

Om det er riktig, får vi se når Sørlandets kunstmuseum neste år presenterer en stor utstilling av Johan Nielssen. Da håper jeg at museet samtidig viser en avdeling med Amaldus Nielsens bilder, slik at vi for første gang kan sammenligne dem direkte.

Gunvald Opstad

BOK

Johan Martin Nielssen - Sørlandets skildrer

Forfatter: Terje Strøm-Olsen

Forlag: Arneberg