TIDSFORDRIV «Mannen uten Minnne» (Regi: Aki Kaurismäki) At finner drikker er et kjent faktum. Men når finner både drikker og regisserer geniale filmer, hva blir da resultatet? Kultsymbolet Aki har tilbrakt våren med å rave sørpe full gjennom Cannes-festivalen og spre om seg med usakligheter. Filmen derimot, er like tilbakeholden, stille og innsiktsfull som hans «Drifting Clouds». Gå og se, men glem ikke vodkaen på innerlomma. Hana-Bi (Regi: «Beat» Takeshi 1998) «Beat» Takeshi er kjent for å lage filmer som kan være ekstremt voldelige, men samtidig så vare og menneskelige at man blir helt stum. Hana-Bi er i så måte den beste av disse. Gjennom lange, dvelende scener og innskudd av grov vold, skildrer han livet til en politimann med en kreftsyk kone. En sterk film som krever sitt. Jean-Michel Jarre «Oxygene» (Disques Dreyfus/ Sony 1976) I dag er det fullt tillatt (og nokså forståelig) å hate Jarre for all lidelsen han har påført musikkelskere det siste tiåret. Derfor er det lett å glemme at på syttitallet lagde han virkelig god musikk. Etter å ha buret seg inne med all slags elektronikk slapp han dette banebrytende albumet på et uforberedt publikum. I nymastret versjon høres musikken bedre ut enn noensinne, til tross for en ekkel, mintgrønn farge på selve platen. E. H. Gombrich «The Story of Art» (Phaidon 1950) Kunst er noe alle gjerne skulle like å ha greie på, men som ingen kan mye om. Gombrichs fantastiske innføring er løsningen på alle «ja, men er det kunst»-diskusjoner som florerer i galleriene. Første gang utgitt i 1950, men med 16 utgaver bak seg og over seks millioner solgte, er dette en kunstbok for lesere og ikke for kunsthistorikere. Underholdende, rikt illustrert men fremdeles seriøs nok til å være en klassiker.