"Kunst"

Av Yasmina Reza

Medvirkende: Sondre Krogtoft Larsen, Espen Grjotheim, Thomas Jørstad Pettersen

Regi og norsk bearbeidelse: Amalie Nilssen

Tre kompiser har holdt sammen i 15 år. En av dem har fått ambisjoner i retning av å være kunstkjenner, kjøper et hvitt maleri til 3 millioner kroner, og blir latterliggjort av den ene og lunkent bifalt av den andre. I halvannen time diskuterer disse tre kameratene kunsten, livet og kjærligheten, og enda mer vennskapet. Det påståtte vennskapet utfordres sterkt og reddes så vidt ved en nødløgn til slutt. Urpremieren fant sted i Paris i 1994 og ble forfatter Yasmina Rezas gjennombrudd som dramatiker. I Norge har stykket vært spilt mange ganger med stor suksess.

I Kilden er det Sondre Krogtoft Larsen, Espen Grjotheim og Thomas Jørstad Pettersen som gestalter de tre kameratene Marc, Serge og Yvan. De har vært venner i 15 år. Når den suksessrike hudlegen Serge har gått hen og kjøpt et hvitt maleri for 3 millioner kroner, settes vennskapet på prøve. Marc ler seg i hjel og sier Serge har kjøpt noe dritt. Yvan er den evinnelige fredsskaperen og kompromissmakeren som er rund i kantene og støtter både den ene og den andre.

Sondre Krogtoft Larsen og Espen Grjotheim i rollene som Marc og Serge er gamle kamerater som risikerer vennskapet i en diskusjon om kunst. Foto: Kristian Hole

Scenen er enorm. Mitt førsteinntrykk var at dette er da alt for mye til å befolkes av bare tre skuespillere? De samtaler ofte med mer enn 10 meters avstand. De har mygger og lyden kjøres diskret i høyttalere, men likevel ropes det «nationaltheatralsk» mellom de tre i halvannen time. Så volumsterk er dialogene, at når det topper seg og blir krise, eller slåsskamp mellom kameratene, må denne underbygges med buldrende lavfrekvente lyder for liksom å understreke at her er det underbevisstheten som regjerer. Og hva er det for en maner som har inntatt vårt teater, at skuespillerne til stadighet skal snakke direkte til publikum, ikke bare når de har en såkalt «asides», men midt i det som skal være en realistisk samtale? Her må regien ta et ansvar og gi oss realistisk teater, i alle fall en gang i blant. Vennskapet blir et postulat. De tre på scenen spiller godt, men kjemper hele tiden mot de enorme avstandene på scenen. Noen laaaange pauser uten språk fungerer, andre funker ikke og jeg venter bare på at noen skal bryte den pinlige tausheten. Og hvorfor skal Larsen og Grjotheim ha hodet så utrolig høyt hevet hele tiden? Det blir en arroganse som er helt uspiselig og som gjør vennskapet til en påstand mer enn en realitet.

Først etter en time og ett kvarter griper forestillingen tak i meg. Spørsmålet: Skal vi skrote 15 års vennskap, er sterkt. Hva som deretter skjer skal jeg ikke røpe. Men jeg kjedet meg i en time og ett kvarter før det kom.

Så må jeg få tilføye at de tre på scenen gjør en sterk innsats , særlig er jeg svak for Jørstad Pettersens kroppsspråk og mimikk. Hans entré med klagene over bryllupsforberedelsene er et høydepunkt, og blir rikelig belønnet av publikum.