— Boken «Storytellers» har følgende dedikasjon: «Tilegnet Egil Kapstad, han som hører forskjellen». Boken inneholder alle tekstene til CD-plata med samme navn, som kom i 1998. Jan Erik Vold er full av lovord om sin kollega Egil Kapstad. De to fant hverandre tidlig på 80-tallet, da Vold trengte en ny musiker etter at Jan Garbarek satset internasjonalt. I 1986 kom det første albumet de samarbeidet om. Etter det har det blitt totalt ni felles album.
Jeg er ingen musiker. Jeg er en digger. En jazz-digger.
— Egil har anslaget. Det er så raffinert, det er så vakre klanger. I mine øyne er det to konger i norsk jazz. Det er Garbarek og Kapstad. Egil nyter veldig respekt fra medmusikanter og publikum, sier Vold.
Som får skryt tilbake av mannen de fleste på Sørlandet kjenner best som jazzdronningen Hilde Heftes ektefelle og pianist.
— Jan Erik er våken, og han er en reseptiv person. Det som gjør at samarbeidet fungerer, er hans tidlige og nære forhold til jazz. Han har god timing og periodefølelse, skryter Kapstad.
Hentet inspirasjon i USA
Jan Erik Vold er en av svært få poeter i Norge som blander jazz og lyrikk. Han introduserte jazz og lyrikk-bevegelsen fra USA i sine ukentlige notiser på Dagbladets musikkside fra det sene 1950-tallet av.
— Men jeg hadde aldri en tanke om selv å havne i den bransjen. Eller det var ingen bransje da, og det er ikke det i dag heller, sier Vold og smiler.
Gjennom nærmere 50 år som lyriker har Vold samarbeidet med amerikanske jazzmusikere som Chet Baker, Red Mitchell og Bill Frisell, og svenske musikere som Bobo Stenson og Nisse Sandström. Likevel er Kapstad en av de viktigste støttespillerne i Volds jazzlyriske karriere.
Fruktbart samarbeid
De to har i tillegg utviklet et nært vennskap rent privat.
— Det er som de sier i VG-reklamen; «Dagen blir ikke helt den samme uten». Livet ville ikke vært det sammen uten Egil. Berikelse, som det heter, sier Vold.
— Og jeg ville ikke kommet borti så mye fin lyrikk. Jeg har lest forfattere som verken jeg eller andre trolig ikke hadde hørt om, hadde det ikke vært for Jan Erik, kontrer Kapstad.
Det varierer hvordan de to samarbeider rent musikalsk. Som regel tar Kapstad utgangspunkt i Volds tekster, og komponerer og arrangerer en melodi. Men ikke alltid.
— Egil har en tolvtone-komposisjon, og da vi skulle gjøre Obstfelder fant jeg ut at den gikk opp på «Jeg ser», forteller Vold.
— Og på «Regn» falt det meg inn at ved å gjøre den kjente bossa-nova-melodien «One Note Samba» med en finger, uten akkorder, kunne det høres ut som regndråper, sier Kapstad.
Kan bli mer
— Vi har felles referansepunkt innen jazzen. Men jeg er ingen musiker. Jeg er en digger. En jazz-digger, sier Vold.
Nå er de to, sammen med bassist Terje Venaas og trompetist Roy Nikolaisen, på turné for å markere Jan Erik Volds 75-årsdag. De har spilt i Oslo, Kristiansand og Haugesund. Fredag spiller de i Bergen, lørdag i Stavanger, før de skal videre til Mo i Rana og Bodø. Og kanskje blir det ytterligere samarbeid.
— Vi har snakket om ting, men har latt det ligge. Jan Erik er opptatt med sine ting og jeg er opptatt med mine ting. Men det kommer til å bli noe mer, så sant helsa holder, sier Kapstad.
Utpeker rapperne som arvtakere
Jan Erik Vold sammenligner nåtidens rappere med det han representerte da han debuterte. Poeten har vært tilnærmet enerådende innenfor jazz og lyrikk-sjangeren i Norge. Men han frykter ikke at musikk-Norge vil stå uten arvtakere den dagen han fader ned mikrofonen.
— Se på rapperne. De har ivaretatt dette. De kjenner ikke «the great American songbook», med melodier av komponister som Cole Porter, George Gershwin, Harold Arlen, Jerome Kern og Richard Rodgers. Rapperne har en mer rytmisk uttrykksform, men det de har på hjertet er relevant, mener Vold.
— Og vi har Frode Grytten og Øyvind Berg, og sikkert flere. Så vi skal ikke være bekymret for fremtiden. Ord og musikk kan kobles på mange forskjellige måter. Det er alltid moro når noen finner på noe nytt, sier Vold