Lissie – født Elisabeth Corrin Maurus, 32 år gammel, fraIllinois – må være noe nær den perfekte artisten for mellomstore norskefestivaler.
Hun har hatt flere radiohits og turnerer flittig. Hun har etvinnende vesen og virker 100 prosent komfortabel på scenen. Forfriskendeujålete er hun også. Iført grå skjorte og avklipte jeans, og med en man avfrittflagrende blondt hår, utstråler hun en jordnær, positiv energi som ikkekan unngå å smitte over på publikum.
Dessuten spiller hun en type musikk som er lettfattelig noktil å fenge selv de som aldri har hørt henne før. Hun blander vestkystrock medpowerpop og americana med klassiske singer-songwriter-takter. Antakelig har hunskrevet mange av sangene sine med nettopp varme, bekymringsløse sommerkveldersom denne i tankene.
I Arendal er det da også uptempo-nummerne som fungerer best.Mens den hymnelignende "Oh Mississippi" – hennes kanskje allerfineste – ikke klarer å holde på oppmerksomheten til et lett-distrahertpublikum, går de dansbare hitene "When I'm Alone" og "FurtherAway (Romance Police)" rett hjem.
Det er et lite problem at så mange av sangene hennes harakkurat den samme oppbygningen. Den typiske Lissie-låten begynner helt nedpå –med forsiktig klimpring og dempet, men pasjonert vokal. Når så det tre mannsterke bandet hennes kicker inn, blir vokalen virkelig pasjonert og gitaristenEric Sullivan tar løs med noen flerrende soloer. Til slutt er det alle never iværet og klassisk gitarheltposering som gjelder.
Det er et effektivt grep, men føles snart forutsigbart.
Ingen Lissie-konsert er komplett uten en coverlåt eller to.Hun kan finne på å ta for seg alt fra Hank Williams til One Direction. I kveldfår vi Judas Priest. Og som de andre låtene hun tolker, gjør hun "ElectricEye" til sin egen. Det gamle metal-anthemet blir til en ulmende,emosjonell trykkoker – en som til slutt selvsagt eksploderer med pasjonertvokal og en flerrende gitarsolo.
Helt til sist – som for virkelig å understreke hvilkennorgesvenn og go'jente hun er – trår hun til med Jokke & Valentinernes"Sola skinner". Om det er et festlig påfunn eller bare billigpublikumsfrieri, kommer an på øyet som ser. At hun faktisk har lært seg heleden norske teksten, fortjener uansett respekt.
I motsetning til Patti Smith, som sto på samme scene i gårkveld, kommer Lissie aldri til å bli noen epokegjørende artist. Hun er ogforblir for tradisjonell og triviell til det. Men å live opp på norskefestivaler må hun gjerne fortsette med så lenge hun bare orker.
Velkommen tilbake skal hun være.