Galleri Grand er et nytt galleri med romslige og lyse lokaler vegg i vegg med Artendal i Arendal. Thomas Hestvold fyller lokalene med 32 malerier i ulike formater. Til utstillingen er det laget en forseggjort katalog med en tekst av Heidi Ann Jaeger.

Hestvold maler ofte i serier hvor han i bilde etter bilde undersøker hvilke muligheter som ligger innenfor de begrensningene han har valgt for prosjektet. Resultatet er en variert billedverden, som likevel er strengt innenfor enkle skjemaer.

En serie på seks store bilder har tittelen Veien. Tittelen er tatt fra romanen med samme navn av Cormac Mc Carthy. Det finnes ingen direkte referanser til romanen, men den tunge stemningen er til stede. Det er ikke klare motiver, selv om teksten i katalogen understreker at Hestvold har brukt Appalachia— fjellregionen som han har funnet på Google Earth som utgangspunkt. Referansen til Google Earth/ Cormac Mc Carthy er vanskelig. På den ene siden er det en inngang til en billedverden, men på den andre siden er den innsnevrende og reduserer bildene. Like mye som de gir en referanse til dem som har lest boken eller sett filmen, så setter det de andre utenfor. Bildene klarer seg rett og slett bedre uten.

Det er som om bildene skapes eller manes frem. Nitid, insisterende og med stor malerisk autoritet antydes og bygges bildene opp. Det er ingen klar komposisjon. Selv om bildene har klare referanser til natur, så fremstår de som rene abstraksjoner. Det er mer den stadige varheten i forhold til et malerisk nå. Vi har hele tiden en sterk følelse av at det står noe på spill.

I Veien I tetter det seg inn mot det mørke i bildets øvre del. Utgangspunktet har kanskje vært en lys, malt flate som er bearbeidet inn mot det mørke. Selv om bildets tetthet blir mørkere og mørkere er det som om det mørkeste likevel har et lys i seg. Dette har å gjøre med en sterk bevissthet om hvordan farge, valør og teksturer virker. Bildene er på samme tid rastløse og rolige. De mimer ikke naturen, de virker på samme måte som den.

I et rom er det montert elleve relativt små malerier. Det er fra serien Rom for navnløse farger. I denne serien vises Hestvolds risikovilje som kunstner. Her er det en klarere undersøkelse som ligger til grunn. Bildene er komponert over samme grunnskjema. En bakgrunn som endrer seg vertikalt fra lyst til mørkt. På den er det to like brede bånd med tilnærmet jevn farge ligger oppå og dekker det meste av flaten. Fargene er varierte og med ulik intensitet. Når man ser nærmere etter ser vi at skjemaet lurer oss, det er stadig forandringer som presser utrykket og gjør det påkrevet å se nøye. Da er vi igjen der hvor bildene endrer seg utfordrer og presser blikket.

Selv om bildene ved først blikk kan virke dystre, lys grå, mørke brune nyanser, grønngrått og fiolett veves sammen til et utrykk som gjør at vi stopper opp. Jo lenger vi ser på dem, jo mer lyser de. Det likner på det som skjer når øynene venner seg til mindre lys. Bildene gir en sterkere og sterkere fornemmelse av natur. I naturen betyr ikke fargene noe, de er der. Men de betyr noe for oss.

Hestvold er grundig, systematisk og konsekvent. Han kan fremstå nærmest streng. Men med en enorm koloristisk styrke og med en intens vilje til å følge den maleriske prosessen dit den går, skapes det dypt fascinerende bilder. Det publikum må bidra med er ikke en innforståtthet med et sett referanser, men med tid. For det er det disse bildene krever, tid og fokus. Dette er en utrolig sterk utstilling.