Oslo: – Følelsesmessig lever jeg godt med fortiden min nå. Men jeg sliter med konsekvensene av den. Jeg har ikke gått på skole sammen med andre ungdommer og har ikke oppnådd den samme sosiale kompetansen som jevnaldrende, forteller Natascha Kampusch.

Som en offentlig person er mulighetene til å ta igjen den tapte sosialiseringen begrensede, mener hun:

– Jeg har ansvar og forpliktelser som voksen, og kan ikke ta meg de frihetene en fjortis kan. Dette gjør det vanskeligere for meg å lære.

Kampusch er høflig og imøtekommende når hun tar imot oss. Det forsiktige smilet er kjent fra utallige avisoppslag de siste årene.

Tar styringen

– Jeg hadde vært et offer i over åtte år, jeg ville ikke tilbringe resten av livet som offer. Jeg så nøyaktig for meg hvordan jeg ville omgås mediene. Aller helst skulle de selvfølgelig latt meg være i fred. Men fortalte de om meg, skulle det aldri skje bare ved fornavn. Jeg ville stå fram som en voksen kvinne.

I Norge ble vi første gang kjent med historien hennes i 2006, da hun rømte fra kidnapperen som hadde holdt henne fanget i over åtte år. Et par uker senere lot hun seg intervjue på østerriksk tv, og interessen for den uhyrlige historien hennes har ikke lagt seg siden.

– Når du ser tilbake på det første intervjuet: Hvem var den Natascha Kampusch som satt der med lilla skaut og nedslått blikk?

– En person som visste nøyaktig hvor hun var og som hadde konkrete planer, sier hun.

At hun har vært offensiv fra første stund og vegret seg for å innta offerrollen har provosert mange. I boken «3096 dager», som nå er ute på norsk, gir hun sin versjon av åtte år med psykisk og fysisk tortur.

Allmenngyldig tema

– Å måle tiden, lærte jeg den gangen, er kanskje det aller viktigste ankerfeste i en verden der man står i fare for å gå i oppløsning. Kalenderen ga meg tilbake litt av orienteringssansen – og bilder som kidnapperen ikke hadde tilgang til. Nå visste jeg om de andre barna sto tidlig opp eller kunne sove ut. I fantasien gjennomgikk jeg mammas daglige rutiner.

– Hvordan var det å gå tilbake i tid og hente fram minnene fra fangenskapet mens du arbeidet med boken?

– Det var svært vanskelig og jeg måtte ta mange avbrekk.

– Hva kan boken bidra med?

– Jeg tror temaet er allmenngyldig. Det å bli undertrykt og så reise seg går igjen i menneskehetens historie. At en som føler seg svak søker en som er enda svakere for å hevde seg er også et allmenngyldig tema.

Kampusch forteller at boken er en bearbeidelse av opplevelsene, men også en forklaring på det som har skjedd.

– Er det noe du ikke har tatt med?

– Jeg har gjort mange avveininger. Dette skulle ikke bli en sjelestriptease og heller ikke en skandalebok. For å ta vare på min egen verdighet har jeg tatt bort en del private ting, men også det mest brutale. Jeg ønsker at også tenåringer skal kunne lese den.

Kampen for å overleve

– Han var navlestrengen min til livet utenfor – lys, mat, bøker, alt dette kunne jeg bare få fra ham, og han kunne når som helst stoppe med det. Senere gjorde han det også, med den konsekvens at jeg nesten sultet i hjel.

Kampusch tror at barnets evne til tilpassing gjorde det lettere for henne å overleve enn om hun hadde vært voksen.

– Det å tilpasse meg voksnes krav og forventninger hadde jeg gjort fra jeg var liten, forteller Kampusch.

Hun er stolt over at hun klarte å opprettholde en slags flik av normalitet innenfor fangenskapets absurde verden. For å klare det måtte hun lete etter kidnapperens menneskelige trekk – som også var der. Å nyansere bildet av overgriperen har fått folk til å hente fram merkelappen «Stockholm-syndrom» – et begrep som blir brukt når gisler eller fanger utvikler sympati med den som holder dem fanget.

– Jeg var ikke utsatt for Stockholm-syndromet. I den grad jeg identifiserte meg med gjerningsmannen var det for å overleve.

Kritiserer katolsk kirke

– Samfunnet benytter ofrene fra spektakulære saker, som meg, til å fraskrive seg ansvaret for alle som daglig utsettes for forbrytelser, navnløse ofre som ikke får hjelp – selv om de ber om det.

I boken beskriver Kampusch hvordan hun selv gradvis mistet selvbildet på grunn av psykisk mishandling, men hun gir også et bilde av kidnapperens forstyrrede psyke. Svært mange opplever den samme mishandlingen hun gjorde innen ekteskap og parforhold.

– Gjør samfunnet nok for psykisk syke?

– Nei – og det er litt farlig det jeg nå skal si: Den katolske kirken har ettertrykkelig medvirket til at mange får psykiske problemer, fordi man ikke kan snakke om følelser der. Folk kommer i kirken og føler seg skyldig for hva som helst. Så skal man skrifte, knele og tilbe presten. Den Jesus Bibelen snakker om er helt annerledes, sier Kampusch.

Som barn oppdaget hun at det eneste stedet kvinnene rundt henne kunne slippe følelsene løs var på kirkegården. Ellers skulle man ta seg sammen.

Livet etterpå

– I dag lar jeg meg stadig overraske over hvor positivt ordet «sensitiv» blir brukt. I min barndom var det et skjellsord for mennesker som var for myke for denne verden. Den gangen skulle jeg ønske at jeg kunne fått lov til å være mykere. Senere var det tøffheten, som først og fremst mamma påla meg, som sannsynligvis reddet livet mitt.

Natascha Kampusch skriver et sted i boken at hun overvurderte det samfunnet hun lengtet ut til. I den grad hun hadde en plan for livet etterpå kunne hun ikke ane hvilken medieoppmerksomhet hun skulle få. Den første hun betrodde hele sin historie til var politikvinnen som avhørte henne samme dag hun rømte. Kort tid etterpå var både politibildene fra fangehullet og detaljene fra livet hennes ute i offentligheten.

– I boken din er det noen felt man kan skanne for å få private bilder av deg og videoer fra huset inn på mobilen. Hva er forskjellen på disse bildene og de du har kritisert politiet for å slippe ut?

– Den gangen var livet i kjelleren hele min identitet. Nå er de en del av min fortid som jeg har bearbeidet. Kjelleren var mitt hjem. Nå er det et sted uten identitet – selv om jeg får gåsehud hvis jeg en sjelden gang må gå innom der, sier Kampusch.