BERGEN: På en bar i Bergen sitter Leo Ajkic og John Olav Nilsen og prøver å huske første gangen de traff hverandre.
— Du kom opp på Ny-Krohnborg skole en dag. Du hadde Sonics-drakt, sant? spør Ajkic kameraten.
— Nei, det var Girson.
— Det var Girson som hadde Sonics-drakt. Visst!
John Olav Nilsen ler.
— Jeg husker ikke helt dagen, men det var i ungdomstiden – vi var rundt 14–15 år. Så husker jeg en historie, jeg vet ikke om den er sann. Leo sa at faren hans kunne dunke.
— Mm, sier programlederen og nikker. Helt sann var historien kanskje ikke.
— Han klarte det så vidt på det drittgulvet. Det var weak stil. Det var ikke 3,05, sier han, og tenker på høyden på basketkurven.
En stor gjeng
Når de to ser tilbake på vennskapet, florerer det med navn som i dag er kjente i Bergens musikk- og kulturmiljø. Det gjør det for så vidt også rundt dem i baren. Maten på bordet har rapper og kokk Petter Beyer laget, mens like bortenfor sitter Tom Soya fra "Leo & U-landslaget".
Girson de snakker om er Girson Dias i rapgruppen A-laget, som Leo er manager for. I et innslag på NRK-programmet "Migrapolis" fra slutten av nittitallet, møter vi han, John Olav Nilsen, Gjengen-trommis Andrew Amorim og en hel gjeng fremtidige musikanter. Leo kom med i gjengen ikke lenge etter. Etter hvert ble også Lars Vaular med.
— Vi hørte på hip hop-musikk og spilte basketball. På den tiden var det ikke så mange som gjorde det. Når man fant noen som hadde de samme interessene, ble det helt naturlig å være sammen, sier John Olav Nilsen.Veien var kort til Løvstakken, der Leo Ajkic bodde. Før John Olav Nilsen ble kjent for gatepopen, drev han med hiphop sammen med blant andre kompisen Vaular i rapgruppen Freakshow. Den gang, som i dag, var Leo Ajkic manager og organisator for gjengen som også bodde i kollektiv sammen.
De var sammen hver dag, forteller han i dag.
— Dere fikk dette kollektivet, der vi hang hver dag. Mekket mat og gjorde shit.
— Klart vi gjorde alle de tingene som folk gjør – drikker og henger, men vi gjorde også en del fine ting, som Leo sier, fortsetter Nilsen.
— Vi mekket mat, alle sammen i lag. Grilling og alt mulig. "Hvis du har penger en dag, har jeg penger en annen dag". Det var sånn det var. Det var en fin måte å ta vare på hverandre på.
I tillegg til hiphop og basketball, hadde gjengen to andre hovedinteresser.
— Damer og penger, sier de to nesten i kor.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Basketdrømmer
Hva de skulle bli når de ble store, var ikke helt klart da de var tenåringer.
— Jeg vet da faen, sier John Olav Nilsen.
— Jeg tror alle hadde en lidenskap for å drive på med ... Eller – vi skjønte jo fort at vi ikke var så gode i basketball som vi trodde, sier han, og hinter til at drømmen om å bli profesjonell basketballspiller var til stede.
— Jeg tror vi var mer kule enn gode, liksom. Etter hvert gikk lidenskapen over i musikken. Men det var ingen som visste hva man skulle gjøre innenfor musikk eller kultur.
— Jeg har alltid hatt en drøm om å være selvstendig næringsdrivende. Utdanning og sånt – jeg visste jeg kunne greie det, men jeg har alltid hatt lyst til å gå en annen vei, sier Ajkic mens kameraten nikker og tar over.
— Det er litt det samme som oss som driver på med musikk. Når alt kommer til alt, jobber du for deg selv og noe du selv tror på. Det var noe man egentlig tenkte ikke gikk an. Jeg har ikke utdanning i noe.
Det var først etter at John Olav Nilsen sluttet med rap at kameraten skjønte at han hadde en stor fremtid.
— I rapgruppen var det jævlig energisk og alt det der, men alle var en frontfigur. Alle hadde så sterk personlighet at det ikke var plass til hver enkelt. Og det var før "Kirsebær" (førstesingelen "Diamanter & kirsebær", red.anm.) - når du hadde de demoene. Da skjønte jeg at dere lagde noe denne generasjonen hadde manglet. Hiphop har de hatt. For meg som utlending har norsk musikk bare vært ... Jeg vet ikke hva de snakker om. Jeg syns Bjørn Eidsvåg er den beste lyricisten. Han er mest gate av dem alle.
- Bedre enn alle andre
Opp gjennom årene har de to møttes flere ganger i yrkessammenheng. Mens Leo Ajkic lagde programmet "Kåk" for BTs nå nedlagte TV-kanal BTV, var han hjemme hos kompisen og sjekket ut hva det gikk i.
— Vi har alltid hatt en greie, sier John Olav Nilsen, og fortsetter:
— Uansett hvordan det går, så kjører vi hverandre opp. Ikke fordi vi er nødt til det, men på grunn av at vi er glade i hverandre, og det er naturlig for oss.
Kameraten fra Løvstakken nikker mens Loddefjord-artisten legger ut på selvsikkert vis.
— Det mine venner driver med er jævlig mye bedre enn det alle andre driver med. Så det blir helt naturlig å hjelpe hverandre.
— På hvilke måter kjører dere hverandre opp?
— Jeg deler spotlyset. Du vet hva jeg mener, mann, sier Leo Ajkic.
— Alt jeg gjør er teamwork. Jeg kan ikke lage et TV-program alene. Du, Olav, kan ikke stå på scenen alene, det er teamwork. Det er lettere i livet når du har venner som bryr deg om deg, som backer deg opp. Hvis det er noe jeg ikke liker, kan jeg være ærlig og si det – da er det ikke diss, mann.- Og folk i gjengen driver på med helt forskjellige ting, fortsetter John Olav Nilsen.
— Fra det jeg gjør til det Lars gjør, til det A-laget gjør, til det Fjorden Baby! gjør – det er helt forskjellige ting. Men det er noe med holdningene våre som er like. Når alt kommer til alt, gjør vi akkurat det vi vil. Og det er fellesnevneren. Det vi gjør, er fint å snakke om. Men når dette er over, er vi fortsatt venner. Så når jeg treffer Leo, er det først en klem og et "hvordan går det?". Det kommer i første rekke. Det du holder på med – det er fett hvis det òg er bra, men ...
— Men jeg spør ofte om de tingene, avbryter Leo Ajkic.
— Fordi du er en businessmann, sier kameraten og ler.
— Nei! He, he. Fordi jeg vet at det betyr mye for deg. Jeg vet at hvis turneen er bra, og folk kommer, og de synger med på konsertene, og du sier det til meg og du smiler – da vet jeg at du har det bra.
— Selvfølgelig, men hvis jeg hadde stått på gaten og vært på gråten, så kommer du og "hey – er det penger det går i". Da er det ...
— He, he. Ja, jeg skjønner. Det er sant, sier Ajkic.
Slipper unna bransjekreftene
På spørsmål om hva støtten de har fra hverandre betyr, er svaret todelt.
— Jeg vet ikke hva det betyr, for jeg har aldri ikke hatt det, sier Nilsen.
Ajkic mener støtten betyr mye.
— For jeg ser de andre artistene sender mail til andre artister for å høre hva de syns. Han bryr seg ikke om hva Bern ... hva heter han ... Bernhoft syns om platen hans. Det er mye fetere å vite hva Lars syns. Og da har vi den greien covered, liksom.
— Absolutt, supplerer musikervennen.
— Vi har aldri trengt å måtte forholde oss til bransjekrefter eller kommersielle krefter. Og det er superdeilig. Derfor tror jeg folk kan lage så god musikk, sier han.
— På TV òg, fortsetter Leo Ajkic.
— Jeg lager en vits for vennene mine, og så lenge de skjønner den og ler, så er det vellykket for min del. Og "Trygdekontoret"-jobben. Da spurte jeg dere òg – jeg hadde ikke sett programmet. "Yo, kom deg på det programmet", sa dere. Da brukte jeg mine venner til å finne ut hvilken vei jeg skal gå i karrieren. For jeg var ikke sikker.
— Vi har alltid hatt veldig god smak òg, sier John Olav Nilsen.
— Selv da vi var femten, var det vi som hadde de kule basketballdraktene òg. Eller – noen hadde fake, men ...
— Jeg hadde fake, sier Leo Ajkic og ler før kameraten får fullføre:
— Men den kvalitetsgreien er gjennomgående. Alt fra det Leo gjør på TV til musikken vi lager.