KRISTIANSAND: — For å sette det på spissen: jeg har ikke lyst å drive med noe bullshit. Jeg vil ikke kaste bort andres ressurser, sier trompetist Arve Henriksen.

Lørdag kveld var det Kristiansands Symfoniorkesters tid og krefter han var redd for å misbruke da han spilte solo til verket «Crossing Images» under Punktfestivalen. Dessuten bidro Jan Bang med samples og snurrepiperier.

Det er komponist Peter Tornqvist som har skreddersydd stykket til Arve Henriksens uttrykk, og han har tidligere fremført det sammen med London Sinfonietta og Deutsche Kammerfilharmonie Bremen, samt Bodø Sinfonietta.

— Det er et stort privilegium å få gjøre noe slikt. Jeg syntes orkesteret spilte j... bra! Jeg er imponert over viljen, gløden og musikaliteten de viser i et såpass laust stykke som dette, og særlig etter at vi bare hadde noen få timer til prøver, sier Henriksen på avslepen Stryn-dialekt.

Usikker.

Sin egen innsats var han mer usikker på, selv om alle i sal og på scene var blide som lerker etter konserten. Da han hadde mottatt en stormbølge av applaus og jubel forsvant den selvkritiske trompetisten fra Vestlandet på hotellet for dusj og selvransakelse.

— Det er gjerne sånn at den første timen etter konserten går til å spørre seg selv om hvordan dette egentlig gikk. Du er ikke alltid klar over om du egentlig traff, og vi musikere kan aldri stole på vår egen opplevelse av konserten, sier Henriksen før han blir overfalt av en kvinnelig publikummer som vil dele ut klem og masse varme komplimenter.

— Ok, stryk kanskje det siste da, smiler han lett forlegen når hun har gått videre.

Som en av de fremste eksperimentelle trompetistene ved siden av Nils Petter Molvær, har Henriksen opptrådt på Punkt alle de tre gangene festivalen har vært arrangert.

Lørdagens «Crossing Images» startet akkurat sånn du tenker moderne musikk låter, med uforutsigbare klaveranslag og feleeksplosjoner.

Etter hvert fant ting fasong, og da Henriksen begynte å synge gjennom trompeten var det enkelte orkestermedlemmer som snudde seg og stusset. Snart låt det hele som et løpsk tog med en remjende beduin stående på taket. (Henriksen kan synge uten trompet også.) Etterpå kjørte orkestertoget inn i en orientalsk hage hvor Henriksen sto for lydene av de fargerike fuglene.

Romskip.

Men dette var bare starten på en lang og mangslungen Punkt-aften. På denne festivalen vet du aldri hva du får. David Toop var suverent særest, og låt som et romskip med motorproblemer, eller som en publikummer uttrykte det: «Jeg hadde følelsen av å være på en avansert hørselstest med dårlige kabler».

Ellers fikk vi høre Robin Guthrie fra åttitallsfenomenet Cocteau Twins skape lydmalerier med gitar og elektronikk, eller vi hørte klarinettist Xavier Charles demonstrere hvordan man får en klarinett til å låte som alt annet enn en klarinett.

Etter hver konsert stormet publikum av gårde for å sikre seg en god plass i Alfarommet på biscenen. Her ble hver konsert vrengt, slengt og remikset av musikere som også har hatt sine egne solo-opptredener. Det var her vi fikk gleden av å gjense koto-furien fra Japan, Michiyo Yagi som spilte tilnærmet «guitar boogie» på 21 strenger. Og det var her vi hørte bråkemester Russell Mills og Undark lage industriell gruvestøy av Guthries gitarmalerier.

Som styreleder Arne Bang sa fra scenen da det hele nærmet seg slutten:

— Punkt er ikke underholdning. Det er kunst.