OSLO: — Har du virkelig et japansk sverd hjemme?

— Ja visst, forsikrer forfatteren Morten Øen, som nå lanserer sin andre roman i en planlagt trilogi.

Himmel er denne fargen heter boken og handler om en psykisk ustabil mann, enormt opptatt av japansk kultur, som er i ferd med å pusse opp et hus. Kalligrafilerret har han på veggen, og om natten sniker han rundt i nabolaget med et japansk sverd.

— Kan du selv håndtere et slikt sverd?

— Det kan jeg. Jeg har deltatt på treningene til Kristiansand kampsportklubb og lært å kjempe både med stokker og lange sverd. I ti år har jeg holdt på med taekwondo, som er koreansk karate, forteller forfatteren.

Bøker og bilder Øen er oppvokst i Lillesand/Høvåg, men har bodd i Oslo siden 1990. Han har tidligere utgitt ti diktsamlinger og én roman. Dessuten arbeider han som kunstfotograf.

I 2005 forsøkte han å flytte tilbake til Sørlandet, og kjøpte et hus på Hellemyr i Kristiansand som han pusset opp. Men det ble ikke noe vellykket prosjekt, så han returnerte snart til Oslo igjen. Det er fra denne oppussingsperioden han har hentet sitt stoff.

— Jeg skriver i en biografisk sjanger som kalles «method writing», og det handler om å gå inn i seg selv, finne sine mørkere sider og gjøre dem om til en hel person.

Spesiell etikk - Hvorfor er du så opptatt av det japanske?

  • Det startet da jeg som 15-åring oppdaget filmene til regissøren Akira Kurosawa. Japansk etikk og fortellerkunst er så forskjellig fra det vestlige. Skillet mellom godt og ondt er ikke så tydelig. I en japansk fortelling kan en person være god, bli ond og så god igjen, det er en utrolig spesiell etikk.

— Kunnskapen om japanske tradisjoner har vi stort sett fått fra tv-serien Shogun og Tom Cruise-filmen Den siste samurai. Gir de et korrekt bilde?

— Shogun var historisk korrekt, selv om ingen av navnene var riktige. Den siste samurai var en herlig film. Tenk at skytevåpen var forbudt i Japan i 200 år, her var bare sverd tillatt.

  • Har du vært i Japan?

— Nei, og jeg har heller ikke lyst til å dra dit. Det ville vel ha blitt noe liksom «Lost in Translation», så jeg er redd for å bli skuffet. Det jeg er opptatt av er etikken, estetikken og litteraturen.

— Slik som bokens hovedperson?

— Ja, og jeg er enig med ham i at det er synd at norske soldater ikke får lov til å være med og hjelpe de allierte soldatene i Afghanistan - og at norske soldater ikke lenger har lov til å dø. Da er pendelen gått for langt.