Jeg har tidligere skrevet om ting som irriterer meg når jeg er på kino , som at folk fullstendig invaderer min personlig sfære ved å breie seg utover armlenene, eller ved å gni lårene sine opp etter mine. Jeg har også tatt for meg knaskerne, som tygger så høyt at du ikke kan høre hva som blir sagt på filmen, eller de som smatter, rasler med papir, puster overdrevent høyt, eller har pipelyder som kommer ut av nesen hver gang de puster ut. Utrolig irriterende. (Selv er jeg selvfølgelig helt feilfri og perfekt). Tilbake til den illeluktende hendelsen som skjedde for en liten stund siden, men som jeg ikke har klart å glemme.
Jeg kjente det allerede da jeg kom inn i kinosalen. Det var en eim av noe ukjent, noe som ikke bruker å være der. Neseborene stod i giv akt og sendte signaler til hjernen om at her er det noe som ikke stemmer.
Da jeg nærmet meg plassen min ble lukten bare sterkere og sterkere , og selvfølgelig, der i setet rett foran mitt, satt den stinkende svettekilden.
Det luktet så sterkt at øynene rant og brekningene var kun et åndedrag unna. Nesehårene strittet i mot, laget korsets tegn og skrek høyt: ”Vik fra meg!”
Men ut av munnen min kom det selvfølgelig ikke et pip. Nå var jeg riktignok opptatt med å holde pusten, men likevel, burde jeg ikke ha sagt noe?
Dette var ikke typen svettelukt som kommer etter en dag hvis vedkommende har klart å glemme deodorant den morgenen. Nei, dette var typen lukt som tar tid å kultivere. En lukt du faktisk må jobbe for. En lukt som ikke forekommer hvis du ikke bevisst velger bort alt som heter personlig hygiene. Hvordan klarte han å sitte i sitt eget selskap uten å bli kvalm?
Det var ingen andre som sa noe heller , selv om jeg registrerte at de som satt ved siden av ham hadde begravet nesene langt nedi genserne sine. Burde ikke det ha gitt ham et hint? Er det virkelig for mye for langt å be om at folk tar seg en dusj og påfører litt deodorant når de skal sitte tett på andre i lukkede rom?
I dag finnes det til og med organiske og miljøvennlige deodoranter , hvis det var grunnen, da. (Jeg registrerte mine egne fordommer komme da jeg så at antrekket hans var laget av hamp og at alt håret var samlet i ”dreads” på toppen av hodet.)
Uansett ble det en skikkelig stinkende kinoopplevelse , som jeg aldri håper jeg får oppleve igjen. Og skulle det skje igjen, skal jeg helt sikkert, kanskje si ifra.