Jet lag.Frankrike 2002.Regi: Daniéle Thompson.Manus: Christopher Thompson. Daniele Thompson.Skuespillere: Juliette Binoche. Jean Reno.De møtes på en internasjonal flyplass. De møtes på grunn av streik og tåke. Og enda mer konkret: De møtes fordi han tilfeldigvis er i nærheten og hun ser at han har mobiltelefon. Alle telefonboksene er opptatt, og hun har mistet sin mobiltelefon i do. (Det er vel et av den moderne verdens skrekkscenarioer: Å miste mobilen i toalettet akkurat idet nedspylingen pågår{hellip})Denne bruk av en fremmeds telefon avstedkommer en romanse. Det er en meget sakte utvikling. Først bare som fosterlyder, nærmest. Så, som en så vidt hørbar vals fra et sideværelse. Så nærere, fastere, selv om ingen ordentlig vil innrømme hva som skjer. De unnskylder seg, de viker langsomt unna, de forteller både seg selv og hverandre at det egentlig ikke skjer, disse stigende følelsene. Men ikke bare utløses det en romanse, denne telefonlåningen bevirker også at Hun makter å slite seg løs fra en årelang feighet, mens Han tines opp.Det er en meget europeisk film. Den kunne neppe vært laget i USA. I så fall ville den ha vært mye mer hektisk, langt mer høyrøstet. Det er en film tenkt og gjennomført med en sinnets eleganse. Den har en stemning av natt og avreise og ankomst, av flyktighet og av uvisshet, uten at det kjennes som et problem. Regien har den samme veloverveide elegansen som manuset, og skuespillerne er briljante. Juliette Binoche vet vi kan spille slik som her: chic, parfymert, elegant, verdensvant. At Jean Reno makter å formidle kontinental atmosfære, litt bittersøthet, litt vemod, tvil og opptinende følelser, overrasker oss litt. Men desto mer hyggelig er det. En kjenner jo han mest fra brå actionroller.Vil du ha en sammenligning, hva med denne: Som en sang av Gilbert Becaud.