S1mOneUSA 2002Regi og manus: Andrew NiccolSkuespillere: Viktor Taransky, Catherine Keener, Evan Rachel Wood, Jason Schwartzman, Winona Ryder, Pruitt Taylor Vince, Jay Mohr, Rachel Roberts.Men se: Den blir ikke dét. Og hvorfor ikke? Ikke fordi den er et oppkomme av originalitet, kjapp eleganse og/eller replikkunst på linje med virvlende tåspissdans. Neida, den blir en appetittelig film, en tiltalende film på grunn av skuespillerne. De griper fatt i dette tynne og tøvete stoffet med stor innsatsvilje, med et ønske om levere et produkt som det kan stå respekt av. Og det lykkes de i.La oss gi dere et begynnelsesriss av historien: En Hollywoodregissør (Al Pacino) med sans for det vanskelig tilgjengelige, det affektert «kunstneriske», får problemer med sin «leading lady» — hovedrolleinnehaversken. Hun er en av de kravstore, humørsyke og herskesyke skuespillerinnetypene. Hun forlater filmen han er i ferd med å avslutte. Så langt kan filmen gå i hvilken som helst retning. Den går i komedieretningen, en komedieretning med science fiction-overbygning. For: Denne regissøren blir kontaktet av et sært individ. Et mannlig individ som mener å ha oppfunnet en digital skuespillerinne som kan fungere som substitutt for hans bortfløyne «leading lady». Noen dager etter dør denne oppfinneren, og regissøren arver hans oppfinnelse. Han prøver det hele ut i sin nesten ferdigspilte film. Resultat: Noen måneder etter vinner hans film Oscar med den digitale dama i hovedrollen. Han gir henne et Greta Garbo-image: Hun er sky, hun nekter å gå til premiérer og parties. Og i sin neste film vil hun, naturlig nok, ikke være på settet med de andre skuespillerne. Og tror du dette er hovedplot'et, vit da at det, for oss, muntre marerittet med dette bare så vidt har begynt{hellip}Al Pacino som regissøren er her mer avdempet enn på lenge. Kanskje det har noe med alderen å gjøre, men han besitter ikke den betvingende utstrålingen han har vist i mange forutgående filmer (der er sikkert noen damer uenige med meg), han får heller ikke anledning til sine store temperamentsutblåsninger. Her er han ofte den fortvilede, den nølende, den nesten-ømme, den nesten-panikkslåtte. Men disse feltene fargelegger han med avbalansert kløkt. Også bipersonene, store og små, gjør flotte, formbevisste innsatser: Catherine Keener som hans «snu kappen etter vinden»- studiosjef og ex-kone. Evan Rachel Woods som hans gløgge/kjærlige datter. Rachel Roberts som den svalt sexy digitalfremkalte Simone. Og Winona Ryder som den omskiftelige og vidløftige skuespillerinnen. Regimessig har dette en ledig og kontant, men anonym hånd. Igjen: En spøk, hevet opp fra det platte til det akseptable og, ja, faktisk, tiltalende.Knut Holt