De fikk ikke plass til flere enn to trommesett på Charlies bar, the lads i britiske Action Beat. Noen av oss hadde håpet på minst tre, men de to som bemannet kanonene gjorde jobben sin. Tidvis som skyttere på hver sin stupbomber på vei mot et fiendtlig hangarskip.

Men det var ikke krig, det var gymtime, høy kølle, alle på gulvet og ingen lærer som blåste av med fløyta. Og ingen fiender var i nærheten, du blir på en måte venner med alle på konserter som dette.

Det er improvisert gitarrock forkledt som støypunk, gitarene er vokalistene. Trommebrekkene er innstuderte, men ellers tar bandet de fleste vendingene på blikk og nikk.

Bandet har åpnet med et 45 sekunder langt saluttriff, og tyner instrumentene til en bråbrems så det høres ut som en skjevlandet flymaskin skrensende bortover rullebanen uten å ha fått ut landingshjulene. Stål vrir seg og det hyler i metall, stålstrenger, ølflasker og stemmeskruer. En propell spretter av flyet og dunker bortover betongen før den braser inn i et kratt. Lydene legger seg flate.

Stille. Stille bittelitt til.

"One, two, three four!"

Så smeller det til igjen, så kommunelegen hadde satt stetoskopet i halsen. De rundt 40 i lokalet storkoser seg, nikker og duver og smetter opp og ned av vannskorpa som passbåter i kjølvannet av Superspeed. Det er veldig, veldig hyggelig, og veldig, veldig intenst.

Bassisten er hengslet på midten, og kun der, og kroppen hans er en stålfjær. Luggen toucher pubgulvet for annenhvert taktslag.

Det blir tidvis noe repeterende, kanskje kunne de ha tjent på å utvide reportoaret litt, ta noen flere svinger. Rent musikalsk er det en firer blant de nøkterne. Men dette funker som ei klinkekule på en pub, og stemningen er terningkast "Fett".

Mot slutten av den lille timen de spiller, flyttes alle trommene ut i publokalet, gitarer skifter eier og vi føler at vi er på et militærtattoo der noen har delt ut ulovlige substanser.

I kveld var de seks, andre ganger er de åtte eller ti. Eller 12. Men det blir ikke så mye penger på hver enkelt hvis 12 skal dra på turné. Hvor mye øver de, egentlig?

— Øve? Vi øver aldri. Vi bare spiller, sier trommeslager Jake Burton (23) på trappa etter konserten.

Med rundt 40 konserter bare i høst, er kanskje øvelser helt overflødig.