Forfatter: Ingeborg Moræus Hanssen
Sjanger: Sakprosa
Forlag: Humanist forlag
«Kinodama» kaller hun seg, Ingeborg Moræus Hanssen, som alle som har levd en stund vil kjenne og huske. Hun er blitt 75 år, mannen har vært lam i 20 år, og hun har tatt pennen fatt for å fortelle verden sin opplevelse av å bli eldre.
En må ikke gå til boka med forventning om å bli beriket litterært; da vil den bli en stor skuffelse. Men den inneholder mye man kan kjenne seg igjen i og nikke gjenkjennende til i hennes beretninger om kroppslig forfall, sminke, bekledning og bilkjøring.
En av forfatterens kjepphester er anklagen mot dem som en gang har vært noe, betydd noe og hatt viktige jobber som legger inn årene når de blir pensjonister. Hun mener eldre ikke må svikte samfunnsdebatten og bare hengi seg til passiv egendyrking. Følgelig jobber hun hardt for å få eldre mennesker til å bruke diverse digitale plattformer som gjør det mulig å fortsette å delta. Selv har hun en blogg hun hyppig oppdaterer, er aktiv på Facebook, og sier aldri nei takk til å delta i radio— og fjernsynsprogram.
Boka kan også leses som et speil på hvordan den norske middelklassen har det som eldre: De har åpenbart så mye penger at temaet ikke en gang vies ett eneste ord. Her er fine viner, dyre biler, reiser til syden og myke senger. Bare forfallet kan de ikke løpe fra.
