Forfatter: Bjarte Breiteig

Sjanger: Roman

Forlag: Aschehoug

Fortelleren i denne boka heter Martin Havn. Han nærmer seg de 40, er far til to smågutter, tilsynelatende lykkelig gift med Gina, er utro med ekskjæresten Lillian og blir overgriper mot Lillians datter, Selma på fire. Novellisten Breiteig, som så ofte har vist glimt av menneskers mørke og skjulte dybder i kortform, lar det nå buldre fra uhyggelige dyp over 300 sider. Det er blitt et mesterstykke av en roman, tidvis ganske ekkel lesning.

Hvem er denne Martin? Hvem er denne «pedoen», denne så utrolig vellykkede familiefaren, den trygge havn (!) som gjør denne grusomme handlingen, blir straffet med fengsel i lang tid, slipper ut og er et ribbet menneske. Han var far i fem år, derav tittelen. Etter soningen har han mistet kone og barn. Og langt på vei seg selv. Han forteller nærgående om bakgrunn, barndom og ungdomstid, han reflekterer, føler, ser tilbake og drømmer om fremtiden. Så forkludrer han alt, ikke bare for seg selv, men for alle de han er glad i. Om han da noen gang elsket andre enn seg selv? Eller er det slik at han egentlig forakter seg selv?

Kanskje er han et menneske uten kjerne, uten skikkelig fotfeste, uten ryggrad. Det er slett ikke tydelig. Men jo mer jeg tenker på ham, jo mer synes jeg han likner på to Ibsen-figurer: Den ene er Peer Gynt — som var som en løk, skall på skall kan plukkes av, til slutt er der ingenting igjen. Den andre er Hjalmar Ekdal, som også var gift med sin Gina.

Martin er på vei til å besøke Gina og guttene etter fengselsstraffen. Han tenker på hvordan han ville ha reagert dersom han hadde funnet en av sønnene sine død i senga om morgenen. «Jeg forestilte meg hvordan jeg ville ha grått, hvor ekte gråten min ville vært. Det hendte også at jeg gråt når jeg tenkte på dette. Men heller den virkeligheten enn denne, tenker jeg nå, på bussen». Og så maler han ut hvordan han ser for seg Jonas eller Tor kvalt av en hoppestrikk i barnehagen, og ønsker inderlig at det hadde skjedd heller enn at han mistet dem fordi han ble overgriper. Han er like ufyselig som Hjalmar Ekdal i «Villanden»: Tenåringsjenta Hedvig, som han trodde han var far til, har skutt seg, og Dr. Relling beskriver Hjalmars påtatte sorg: «Storladne blir de fleste, når de står i sorg ved et lig. (….) Vi skal snakkes ved, når det første græsset er visnet på hendes grav. Da kan De få høre ham gulpe op om «det faderhjertet for tidligt fra revne barn»; da skal De få se ham sylte sig ind i rørelse og i selvbeundring og i selvmedlidenhed». De har mer enn navnet på kona felles, disse to - Martin og Hjalmar. Og ingen av dem blir man fort ferdig med.