Det er ikke uten nøling at jeg lar terningen vippe over på en sekser denne gang, og ikke uten fingertuppers tromming på bordflaten. Sekseren skal skille den store litteratur fra den gode, og det kan diskuteres om Stein Mehrens utvalgte dikt rager så høyt. Hva er stor litteratur? I forordet gir litteraturprofessor Per Thomas Andersen et bud på det: Et av dens kjennetegn er at den skaper en ny Leser. Det er dikteriske rom som for alltid endrer leserens forventninger om hva litteratur kan være. Og stikkordene for Mehrens dikteriske rom er «samtidighet», «sammenheng» og «smerte», skriver Andersen. Her berører historien det moderne hverdagslivet, naturen den menneskelige bevisstheten, og sorgen kjærligheten. «Han har ikke bare skrevet noen av de fineste kjærlighetsdiktene vi har; han har også skrevet de svarteste».
Jeg lar meg nesten overbevise. Det som trekker ned hos Mehren er hans senromantiske vokabular – fullt av «evighet», «lengsel» og «dyp» – og hans nærmest besvergende insistering på en sammenheng mellom alt og alle. Jeg tillater meg å tvile på at hver og en av oss er «et frø i den himmelske kjærlighets belg» og at valmuens farge «ber om tyngden i vår sorg». Modernisten Mehren ville vært en større dikter om han hadde et større tvisyn, om han hadde litt distanse til sin romantiske enhetslengsel.
Men slike dikt dominerer ikke samlingen. Den er tematisk organisert, og det er et heldig grep. Vi møter både filosofen, metafysikeren, kjærlighetsdikteren, selvbiografen, kulturkritikeren og den politiske dikteren Mehren. Til og med som bildekunstner er han representert. De beste diktene er dem som omhandler basale menneskelige relasjoner og konkrete historiske erfaringer. Krigsdiktene er sterke. Barndomsdiktene er sterke. Diktene om kjærligheten som dør er sterke. Og alderdomsdiktene, for ikke å snakke om. I denne hit-paraden er det bare å la eksemplene tale for seg. Her er et som handler om doktor Parkinsons sykdom:
«Jeg forsøker å bære / sykdommen hans, men jeg mister / den stadig, kaster den fra meg / på bakken. Og springer av gårde / glad og lett som en fugl / Å nei du, så lett er det ikke / å slippe fra meg, brummer Parkinson / Han stanser, plukker opp fra gaten / et stort anfall og legger det over / akslene mine. Bær videre / sier han, og jeg bærer».
Atskillelse og død går igjen i flere av barndomsdiktene, men samtidig vedvarer båndene mellom barn og foreldre på tvers av alle grenser. En død mor kan dukke opp i en drøm femti år senere: «Svar meg, mor, er de døde / like redde som da de levet, redde / for å miste seg selv og ikke finne / tilbake til sine liv // Svar meg, ønsker de døde seg selv / tilbake, reiser de seg opp i gravene / slik barn reiser seg opp i sengene om natten / og roper på dere, mamma, pappa // At dere kunne la meg være igjen».
Slik kan bare en stor dikter skrive, og vet Mehren hvorfor han gjør det: «Jeg synger kjærlighetens fordringer / erkjennelsens vilkår og livet mitt / som jeg elsker, fordi det er mitt». Det er tre gode grunner til å lese Mehren, og har du ikke gjort det før, er dette boka å begynne med.
