Denne særdeles familievennlige filmen baserer seg på en autentisk historie fra Florida. Den skoletrette 11-åringen Sawyer finner en morgen en skadet delfin, skyllet inn på stranda. Den blir brakt inn til behandling på et nærliggende akvarium, etter at Sawyer har hjulpet den så godt han har maktet.

Sawyer får kontakt med de ansatte ved akvariet. De kan fortelle ham at delfinen, som har fått navnet Winter, har mistet halefinnen. Og de ansatte — og Sawyer - forstår at uten den har Winter små sjanser til å overleve. Samtidig henger konkursspøkelset over akvariet. Men se så...

Vel. Denne filmen har sine små rørende øyeblikk, men som samlet sum fortoner den seg underlig flat og tam. Det er som om manuset er forfattet i Walt Disney-konsernet på 1950-tallet, i henhold til sine løsninger, sine lykketreff, sine personer. Ofte i henhold til sine replikker/dialoger også. Men regimessig - bildesettingen av historien, selve designet - er den nåtidig.

Et par av de norske stemmene er altfor høytidelige. For eksempel Kris Kristoffersons stemme. Han spiller far/bestefar til to av de ansatte ved akvariet. Hans ru røst er erstattet med en stemme som høres ut som den har bodd på Nationaltheatret i førti år. Det føles som å se en stallgutt gå omkring i smoking.

3D-teknikken er i balanse, den benyttes mest i filmens innledende undervannsscener.