Thrane og Mol, en arkitekt og Thranes mor er de fire på scenen, og to musikere også intenst nærværende med toner avledet av og ledende til sanger signert Thom Hell, et par av dem fremført dels silkemykt, dels råere enn opphavsmannen selv gjør det. Sangtekstene glir nærmest sømløst inn i og ut av Øystein Lønns tette språklige univers. Forestillingens tekst ligger faktisk langt nærmere Lønns novelle enn jeg etter forhåndsomtalen hadde trodd.

Det er et slags kammerspill som foregår, en kvinne og to menn, og den ene mannens mor. De er alminnelige mennesker som strever. En fellesnevner har de, oppsummert i to ord som likner på hverandre: Flytte og flykte. Det å flytte kan jo være et forsøk på å løse eksistensielle problemer. På samme måte som det å flykte er det. Vi er vel her i nærheten av det som faktisk er «Thranes metode».

Publikum kommer inn til en scene dekket av flyttekasser. Thrane ordner og styrer, stabler kassene opp til de danner en slags vegg. Denne blir «lerretet» hvor Thranes mor fremtrer i kolossalt format, slik hun i teksten blir plagsomt nær i telefon fra «Syden». «Hva var det jeg hadde lyst til? Virkelig lyst til? Hva er det jeg forsøker å huske?». Slik spør Thrane både i begynnelsen og til slutt. Under veis skjønner vi kanskje hvorfor lysten skremmer, og hukommelsen lyver, hvis vi våger å gå åpent inn i det som skjer på scenen.

Regissør Jon Tombre bruker enkle og få, men svært effektive virkemidler. Parykker er allerede nevnt. Kjærsti Odden Skjeldal eksellerer i dialekter, virkningsfullt. Iblant dras språket ut av sine proporsjoner, akselereres rytmisk av slagverket, ender i det absurde, på samme vis som noen bevegelser rett som det er begynner å leve sitt eget liv. Et skrik kan være et skrik. Men i Tombres teaterspråk blir et stumt skrik forferdelig sterkt. Skuespillerne imponerer i utførelsen. Det blir sterkt teater, både fysisk, musisk og tekstlig. Viktig og alvorlig. Litt morsomt. Men langt fra behagelig.