Det er like før Poppy skal gifte seg med drømmemannen Magnus, en fyr hun har kjent i to måneder. Magnus fikk henne som fysioterapeut, så henne i den hvite uniformen — og da var det gjort. Men Magnus kommer fra en familie med akademikere, og er selv professor med eget TV-show. Poppy klarer ikke å kommunisere med familien "på deres nivå", og det går utover selvtilliten hennes. I tillegg klarer hun å miste den verdifulle smaragdringen Magnus fridde med, som har vært i familien gjennom tre generasjoner.

Når man presenterer et chick lit-plot, er det fort gjort å bli sarkastisk. Hendelser kan fremstå som litt oppblåste og klisjéfylte. Selve opphavet til termen er sarkastisk - chick lit ble første gang brukt som slang for en postfeministisk litteraturantologi. Senere har termen blitt stjålet av magasinaktige bøker (minner de ikke litt om "Starlet" og "Girls"?), mest kjent er Bridget Jones og tv-serien "Sex and the City". Moderne storbykvinners kjærlighets- og vennskapsforhold står i fokus. Smart og vittig eller dumt og naivt? Chick lit er elsket og hatet, og har enorme salgstall.

Hva er det så som redder det svake plottet? Det må være den sympatiske hovedpersonen. Poppy er så snill. Særlig de gangene hun ikke skaper seg (hvem er det egentlig som gjør seg til for seg selv i sine egne tanker?) og er uselvhøytidelig og entusiastisk. Hun setter sin ære i å ta vare på de rundt seg, og verdsetter de små tingene i livet. Akkurat det er inspirerende. Likeledes blir hun også forferdet over små ting: "Er det bursdagen til moren hans? Det har han ikke sagt noe om. Jeg har ikke noe kort. Jeg har ingen gave. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg? Menn er noe dritt."

Kinsella er en formelmester, og vet å trylle sammen en pageturner med enkle midler. Men det er litt kjedelig at man fra første kapittel skjønner hvor det hele vil ende, og at hvert poeng skal bankes inn i hodet ditt med hammer som om det var et bankebrett.